Taffeltanker

Ha det på Baños

2010-11-18T15:47:00.000-08:00

Baños er en så liten by at vi gikk oss vill første kvelden, etter et deilig nattbad i varmekildene der, termales. Uten kart er jeg fullstendig lost. Jeg er et levende bevis på at menneskers naturlige instinkt når de er uten faste holdepunkter, er å gå i ring. Jeg gjorde det en gang i skogen ikke langt fra E6. En annen gang løp jeg turorientering og havnet UTENFOR kartet. Plutselig sto jeg midt i en skogkledt ås og skuet utover vidder jeg aldri hadde sett før. Så jeg gjorde det eneste fornuftige: Satte meg ned og gråt.

Det ble ikke så mange tårer denne kvelden i Baños, men det var starten på en liten kjærlighetsaffære med den deiligste byen i Ecuador. Den er passe turistisk, har flerfoldige tilbud (rafting, rapellering ned fosser, klatring, riding, 4-hjulere osv) og passe avslappet. Varmekildene er fulle av lokale og turister, de koster 2 dollar (3 om kvelden), med basseng i forskjellige temperaturer, fra varmt nok til kaldt nok. Ingen svømming, her skal vannet gjøre jobben.

           Utsikt til Baños, på vei oppover fjellsiden.

     Huset i treet, på 2600 moh.

De siste dagene har jeg følt meg som Pinocchio, etter en dobbelkombo med 5 timers fjelltur (stigning på 800 m) med påfølgende ridning dagen etter. Jeg fikk John TRAVolta, men han galopperte litt også. I 2 x 5 sekunder. Men for en deilig følelse. Sekken jeg hadde kjøpt ga seg nytelsen i vold så fullstendig at den ene remmen røk av glede. Bernt Andreas, broren til Ingeborg, mitt ekstremturreisefølge, trasket bak på George Bush. Jeg tipper det var junior, for den var litt lang i maska.

            Ridings

All denne aktiviteten gjorde oppstigningen til Chimborazo, Ecuadors høyeste fjell, noen dager senere, ekstra pinefull. Men vi kom oss opp til 5000 meter, i snø og tåke, på et vis. Dobbelt så høyt som Norge. Og bare en av oss ble høydesyk… Hvert skritt oppover var en kraftanstrengelse, men nedover spratt vi som de fjellgeitene vi er. Det som var litt overraskende var at vi så ut som tyttebær i ansiktet på hotellrommet (heldigvis valgte vi ikke å overnatte på den spartanske turisthytta der oppe i kulden). Det eneste som ikke var tildekket, var litt av ansiktene våre. Det snødde. Det var en del tåke. Men som likevel virker det i etterkant som en idé å smøre seg litt, med den solkremen som lå i sekken og koste seg.

Jeg fikk en luftig sykkeltur ned fra fjellet også, 4 mil med nedover, og siden jeg fikk utdelt hjelm og albuebeskyttere, var det bare å gi jernet nedover, forbi vicuñas (brunhvite llamaer som lever i høyden, Ecuadors reinsdyr), alpakkaer (fetter’n til lamaen) og lamaer, sorte griser, hester, esler, kuer, men ingen Cui. (Leste du forrige innlegg?)

På 5000 moh.

Bernt Andreas på 5001 moh.

         Det nærmeste jeg noen gang vil komme et Sydpolbilde.

    Vicuña - blir ikke høydesyk.

      Du store Beatles-Alpakka.

Matprat

2010-11-16T15:16:00.000-08:00

Etter mye gnål om Cui her og Cui her, var altså dagen kommet. Ikke det at jeg Cuidde meg for å prøve, altså. På tallerkenen foran meg lå det en kjøttbit med et lysebrunt, hardt skall og en klo stikkende ut. Det er den første maten jeg har spist som jeg kunne klø meg med samtidig.

Jeg skulle endelig smake marsvin, fjelldelikatessen her. (På en plakat i jungelbyen Misahualli sto følgende: “Ha en balansert diett”, og under var det bilde av en ku, en gris, et marsvin og en kanin. Folket i Ecuador blir ikke veggiser med det første.)

Det smakte salt. Og litt stramt. Det var kanskje ikke lurest at den første biten jeg tok var leveren. Nei, de får ha marsvinene sine for seg selv, tror jeg. Da heller maduro, stekt, søt banan eller plantain, som det også heter. Også nei til hvit maiskolbe med ost, vår gule er bedre. Men juicen her er storartet, selv om den alltid lages av en eller annen som heter Hugo. Det dukker stadig opp nye frukter som man aldri har hørt om og som de klarer å lage juice av.

Hvis du vil lese MER om Cui, blant annet "kirkecui", sjekk bloggen til Ingeborg: http://inki-mariposa.blogspot.com/

Søte maduro

Oppskrytt mais

Super Suppe

En porsjon til 30 kr. som kan mette en hel landsby av norske pensjonister på La Manga.

Ecuador

2010-11-14T18:21:00.000-08:00

Selv ikke en uke på farten i Ecuador kan forberede deg på møtet med regneskogen, Orienten, el Mythos Oriente, det mytiske landet i øst. På veien til det ukjente, selv for de fleste ecuadorianere, må du krysse grønnkledte Andesfjell, passere aktive vulkaner som kjederøyker, og komme ned på den andre siden, innover innover til du føler varmen legger seg som en kokong rundt deg og konserten fra gresshopper og andre insekter minner om femti symfoniorkestre som stemmer instrumentene sine samtidig.

Vi var en merkelig gjeng som slo oss ned på Banana Lodge i byen Misuahalli på grensen til jungelen, med aper i fri dressur på torget og gutter med slanger om halsen som lot oss prøve for en dollar: To tannleger fra byrået tre tannleger, selv om de egentlig er fire, en tangoDJ rett fra en allnighter i Bergen, en eneste kvinne til å holde orden, en hallelujapastor, en speidergutt og maratonløper på 47 fra fjellene og en altetende og letthaltende sjåfør med juletrebelysning overalt i bilen sin.

Dessuten to stykk hjemmelagde katamaranbåter som ingen hadde prøvd i jungelen før.

Det gikk bra.

Vi fikk en skikkelig jungel- og elvedag med stryk, indianerdans i mørket, en redningssentral for etterlatte jungeldyr, padling og strømberegning, sol, regn, regn, regn. Vi fikk regn. Vi fikk en god vandring til en foss, ned stiger og over glatte steiner, med sommerfugler på alle kanter.

Vi spiste al muerzo, dagens lunsj, med suppe og liten hovedrett, hvis du er heldig, og juice av tretomat, naranjilla, maracuja eller mer kjente frukter.

Og vi sov en natt ute, oppå båtene, surret sammen med oppskåret bambus, med myggnetting rundt. Dessverre ble det lavvann så vi endte opp på stranda, med det sterke lyset fra strandpromenaden i øynene og diskotekglam i bakgrunnen. Vi ble de gale utlendigene. Når vi kommer tilbake om ti år vil de innfødte fortsatt huske gærningene som sov på stranda.

Neste gang: Banos, ikke pålegget, men Baños, Banjos, en by med mange muligheter som morsomt nok også betyr det samme som toalett eller bad på spanjol.

Papegøy med jungelblomster

Rapport fra tur London, New York, Florida, Ecuador:

2010-10-13T08:55:00.001-07:00

# 1

På pub med fish n’chips og en skummende øl foran meg mens jeg leser de siste fotballresultatene i The Evening Standard. Kan det bli mer engelsk? Noe som faktisk har forundret meg kraftig, selv om jeg burde vite det, er at så få snakker engelsk her. Da mener jeg at de behersker språket. Skjønner hva jeg sier. De fleste servitriser er som i Oslo, fra et annet sted. Her er de ikke fra Sverige, men fra Øst-Europa. Folk på gata er, om ikke fra Øst-Europa, så fra Østen. Eller så er de fra Østkanten. Hvor er det blitt av den distingverte engelskmann?

Kanskje de er på fotballkamp? På Wembley stadium, England –Montenegro (12.10.10) satt det i hvert fall en eldre kvinne på raden foran meg som reagerte kraftig på språket til sidemannen min. Han var fra Liverpool, nylig ankommet fra Afghanistan og hadde satt barna og kona på tribunen over, så han kunne sitte her nede og kose seg. I pausen ble han bestyrtet over at ølsalget var over og gikk inn på nærmeste toalett for å ta seg en ulovlig sigg. Han var den mest engasjerte av alle, men så forlot han også stadion en halv time før slutt. Etter en begredelig forestilling (0-0), forlot også samtlige 73 000 mennesker stadion uten å hylle spillerne sine. Monetenegros 50 fans og spillere jublet som om de hadde vunnet VM.

Ti minutter før slutt dunket en montenegriner ballen i tverrleggeren fra Rekdal-posisjon. Det var tider. Det tok meg faktisk bare 20 sekunder å få billett til kampen, og det 5 pund billigere enn kjøpspris. Perfekt. For jeg var litt sent ute, etter å ha syklet i 1 ½ time fra sentrum.

Med leid sykkel var det bare å tråkke på. Semitrailerne ga meg jevnlig ny hårsveis, men det var lov å sykle på denne store veien. Ingen tutet. Da jeg nesten forvillet meg inn på M1, var det tuting med en gang. Så farlig, ja, mørkt, ja, ingen hjelm, refleks, lys, ja (nei) – men ingen tuting. Dessverre var jeg så redd for å ta en ny motorvei, at jeg ikke tok av mot sentrum og fikk en omvei på 45 minutter. Sykkelturen hjem ble en 2 ½ times fornøyelse.

Borgermester Boris har nettopp gått til anskaffelse av bysykler, og de er en udelt suksess. Bare 8 sykler er stjålet så langt, mot flere tusen i Paris. Det flagrer rundt øra i trafikken, men man kommer seg fram. Gjennom Hyde Park, trange smug, broer og hovedferdselsårer.

De to første dagene her var preget av sol og deilig vær. De to neste har vært kalde og litt overskyet. Derfor benyttet jeg selvfølgelig anledningen på den første kalde dagen å iføre meg en halvlang shorts. Det ble litt kaldt på Wembley, for å si det sånn.

Dette får bli min første rapport.

Utenfor British library står det: Every day is a gift. That’s why they call it the present.

Turbo-turisme

2009-04-09T12:15:00.001-07:00

I natt sparket Lars Petter voldsomt i soevne. Han droemmer om konserter og store oppvisninger. Enda godt han ikke synger i soevne.

Dette er nemlig den femte natten vi har delt dobbelseng - om bord paa luksuscruiseren Celebrity Summit. Det har blitt begrenset med sengekos.

Dagene begynner aa faa en slags rutine, selv om det ikke er mange kjedelige sekunder.

Vi staar opp, spiser en god og ofte amerikansk (soet) frokost, enten fra buffet eller i kelner-restauranten. Saa stikker vi i land paa dagens oey og finner oss et lokalt transportmiddel eller taxi med guide. Vi ender opp ved en foss eller en strand. Saa maa vi tilbake til litt over fire, gjennom sikkerhetssjekken paa baaten, som er strengere enn Gardermoen.

Saa er det en lunch fra buffeten, pizza, spaghetti, sushi, burger eller frukt, gjerne med is til dessert. I gaar klarte jeg ikke aa velge mellom guavasorbet og vanilje - saa da tok jeg begge!

Deretter tar vi en tur i treningsrommet og en dukkert i bassenget og varmer oss litt i boblebadet.

Kl. 7 er det show - humor, musikk e.l. Profesjonelt og flott.

8.30 er det fire retters middag med personlig kelner.

Tilbake fra middag er sengen nyoppredd for andre gang og det ligger en liten sjokoladebit paa puta sammen med morgendagens program. Vi har vaar personlige hushjelp ogsaa, som hilser paa oss hver morgen, en kar fra Trinidad eller noe som har stor yrkesstolthet.

Deretter er det dans eller karaoke, ofte med et tema, familievennlig, med program, noen ganger danser som alle skal laere, eller et jazzband, eller taffelpianomusikk. Take your pick. Og saann gaar dagene.

"Vannet smaker som fyrverkeri", sa Lar Petter den foerste dagen til middag. Ja, det stemmer, sa vaare venner, de putter svovel i det...

Men jeg faar vel fortelle litt detaljer fra oeyene. Foerst en rask gjennomgang. Hver oey har sitt saerpreg.

St. Marten - En del av de nederlandske antiller og den foerste oeya vi kom til. Vi leide bil og fant et rastafari-marked der de solgte groennsaker og "Bob Marleys profetier" i fint innbundet laer.

Dette var den kjedeligste oeya (litt bortskjemt...)

Dominica - En oey med ganske vill natur. Vi saa fosser (badet og klatret oppover steinene) og vi var med paa en elvekajakkpadletur. Den kunne vart lenger, men det var vaatt og goey. Vi saa ogsaa en boblende svoveldam.

Grenada - Veldig turistifisert. Plutselig skulle folk selge oss alt mulig. Men det var allikevel en koselig stemning og en herlig oey. Dette var nr. 2 paa snorkeltoppen. Mye fisk, men ikke krystallklart vann. Vi saa ogsaa statuer under vann, en undervannspark. Saert. Det er ikke mygg noen steder, ikke maneter, nei, svaert lite som forstyrrer idyllen. Det eneste er at vi alltid maa rekke skipet foer det seiler igjen.

Tobago - Vi begynner aa skjoenne at man ikke trenger aa planlegge utflukten paa forhaand. Vi har ennaa til gode aa matte vente mer enn 10 sekunder paa transport. Tobago var en avslappet liten perle hvor vi fant den perfekte strand. Den var paa mange postkort etterpaa uten at vi hadde sett det paa forhaand. Men vannet var grumsete og snorklingen ga lite utbytte. Dette var langt utafor allfarvei, og vi var litt nervoese med hensyn til aa rekke skipet. Men foerte bil som kom stoppet. Det var ei jente med musikken paa fullt volum. Hun sang med som om ingen andre skulle vaere i bilen. Hvis vi skulle si noe, maatte hun skru ned musikken. Det var forresten et utrolig hoeyt lydnivaa ogsaa paa den lokale bussen. Ingen reagerte paa at radioen var skrudd opp til 11...Plutselig stoppet jenta langs landeveien og tok to flasker som laa i bilen og kastet dem ut i gresset, foer hun kjoerte videre. Rekk opp haanda dere som tror hun brukte bilbelte! Vi likte musikken saa godt at hun viste oss kiosken i byen der vi fikk kjoept den. Vi hilste ogsaa paa moren hennes paa markedet paa vei til kiosken.

Barbados - Endelig var vannet saa krystallklart som jeg hadde forestilt meg. Vi tok lokalbussen til en herlig strand hvor (5 kroner) vi snorklet blant myriader av fisk og kjempeskilpadden Birger. Han hadde med seg minst 6 familiemedlemmer. Tenk aa svoemme ved siden av en skilpadde som er halvparten saa stor som deg...Store fisk svoemte under og over ...paddene og smaaspiste av skjellet.

Det er mange tegn paa at kristendommen lever paa oeyene. Mange kirker, mange kristne tekster i musikken. Men noen ganger lurer jeg litt...

Naa er det bare en dag til sjoes, 2 dager i Puerto Rico, en flyreise, og saa er vi hjemme igjen. (LP skal kikke litt paa New York i en uke.) Vi ses.

Krus-kamerater i Karibien

2009-04-06T12:55:00.000-07:00

Andreas og Lars Petter er paa plass i Karibien.

Hittil: Puerto Rico, St. Maarten og Dominica.

Billek

2006-06-05T07:20:00.000-07:00

Da vi var mindre hadde vi mange leker som gjorde bilturen morsommere: Telle farger, telle bilmerker, ikke minst skrive ned bilnummer. Hva med en billek også for dem som ikke er interesert i biler? Nemlig å telle BULKER! Du vil bli overrasket over hvor mange som kjører rundt med uforrettet sak. Dette er en lek for de hovmodige av oss. Andres problemer gir stor glede.

Mission Impossible III

2006-05-03T13:06:00.000-07:00

Først en uvanlig gladhendelse: Da jeg syklet hjem fra jobb i dag, mistet en bil bensinlokket idet den svingte ut fra bensinstasjonen. Normalt har jeg lite til overs for bilister av noe slag, men spontant plukket jeg opp lokket og klarte å ta igjen bilen i første lyskryss. Der banket jeg på ruta og overrakte det til en perpleks middelaldrende dame.

Og så, dagens film:

Glasskår og smell-bonboner

Mission Impossible III
Med: Tom Cruise, Phillip Seymour Hoffman, Ving Rhames

Tom Cruise digger glass som knuser. Spesielt liker han å være den direkte årsaken til knusingen gjennom å hoppe gjennom forskjellige blanke flater. Denne gangen får til og med andre på teamet hans del i moroa.

Mission Impossible III er en storfilm på samme måte som en kjempestor potetgullpose er stor mat. Det er mye av det du får, men det er kanskje ikke så innholds- eller næringsrikt. Filmen er designet for å få alle til å se den. Ta for eksempel teamet til Cruise: Det består av en afro-amerikaner, en asiatisk amerikaner og en engelskmann i tillegg til sjefen sjøl. Det er litt som idol. Alle kan heie på sin favoritt.

Phillip Seymour Hoffman koser seg nok som skikkelig slemming, men han har nok hatt større utfordringer.

Det som irriterer litt er følelsen av å ha sett dette før. Klisjeene er på plass i rikt monn. På toppen av alle standardklisjeene får vi kidnapping av intetanende kjærester med påfølgende sutring. Det blir for utvannet.

Se den hvis du må, men jeg anbefaler det ikke.

Sosialt Samvær: B-kurs. Leksjon #1 - Kinobesøk

2006-05-01T08:48:00.000-07:00

INNLEDNING:
Vi var på Gründerløkkas billige og gode restaurant EAST for å fylle magen for noen dager siden, men en dame okkuperte 3 seter i det trange lokalet. Vi 3 prøvde å presse oss sammen på ett sete av den lange (ikke lange nok) benken, mens hun surt flyttet seg 3 centimeter til siden. Hun ga uttrykk for sin misbilligelse til en ukjent (like sur?) venn på telefonen. Innehaveren kom til sist over og ba henne (og avisen) flytte seg ytterligere litt til høyre. Hun ble enda surere og mumlet noe om at hun prøvde å spise.

Vel, noen mennesker burde tenke seg litt om før de forlater hjemmene sine, men de er selvfølgelig de siste til å gjøre nettopp det. Derfor lanserer vi nå et B-Kurs i Sosialt Samvær etter å ha kommet til konklusjonen at man trenger sertifikat for å få lov til å frekventere de mest befolkede områdene av offentlig grunn. Her kommer

Leksjon #1: Kinobesøk

1. Ikke snakk til sidemannen under filmen. Når reklamen er over og filmselskapets Logo vises på skjermen, er munnen lukket. Det er lov å le og gråte som en reaksjon på det man ser.

2. Godteri. Hvis du har med godteri som er innpakket i materiale som lager mye knirkelyd, må du åpne opp pakken FØR filmen starter. Dermed slipper du å kave i mørket og du forstyrrer ikke andre i 10 minutter med lyder.

3. Mobil. Skal slås av når du går inn i salen.

4. Sko. Ikke ta av deg på beina hvis du er litt usikker på føttenes odorøse tilstand. (Et lurt triks hvis man absolutt må lufte lankene litt, er å legge jakka over skoene. Det er nemlig de som lukter. Men ikke si du har fått dette fra meg.)

5. Sykdom. Er du forkjølet? Hvor mange ganger hoster/nyser/blåser du nesa på en halvtime? Hvis tallet overgår fingrene på en hånd, bør du holde deg hjemme. Ha litt respekt for det offentlige rom. Er du ofte forkjølet eller plaget med allergier? Kjøp en prosjektor.

6. Utgang. Ikke snakk høyt om hendelser fra filmen når du går ut. Kanskje noen som er på vei inn ikke har lyst til å høre at "Bruce var jo død selv" eller "Hvem hadde trodd at Darth Vader var faren til Luke Skywalker!" (Unnskyld til Simpsons for lån av den siste.)

Dette var dagens leksjon.
Prøv dette neste gang du er i en Cinematograf.
Og klin til dem som bryter med rådene.
Eller gi dem URL til denne siden, så de også får en sjanse til å bli sosiale vesener.

Tristan + Isolde

2006-05-01T08:26:00.000-07:00

Regi: Kevin Reynolds
Med: James Franco, Sohpia Myles, Rufus Sewell.

Her er et godt eksempel på at man ikke alltid kan stole på anmelderne. 2 og 3 på terningen for denne deilige filmen? De takler kanskje ikke episk, følelsesladet melodrama, men når det gjøres bra skal det være lov å la seg rive med. Jeg måtte nettopp avbryte et forsøk på å se tenåringsversjonen av Othello hjemme fordi den var fullstendig latterlig. Her, derimot, ble jeg oppslukt.

Vi befinner oss i en epoke som er et svart hull for de fleste, i England etter Romertiden, men før Kong Arthur gjør sin inntreden. For en gangs skyld er irene de sterke, undertrykkerne - de utnytter at England er preget av stammefeider og kaos.

Legenden om Tristan og Isolde er ende fleste har hørt om, men de færreste egentlig vet noe om. Den er opprinnelig en keltisk myte, men spredte seg etter hvert til Europa der både franskmenn og tyskere skrev sin versjon. Noen lærere på min skole hevdet hardnakket at dette var en tysk historie - kanskje de bare hadde hørt om Wagners versjon fra 1865. Nei, dette handler om irene og engelskmenn og er spesielt interessant for historieelskere.

Allikevel er dette en allmengyldig film som taler til oss på tvers av århundrene om umulig kjærlighet, troskap, plikt og ære. Og de fleste (unntatt sure anmeldere) kan finne noe å like: Gutta får sin dose sverd og klubber-slossing og jentene får en kraftig dose romantikk. Det er til og med noe for kartografer: Noen herlige kart over de britiske øyer.

Kos deg og unngå for all del SLIPP JIMMY FRI. Jeg orker ikke å se den, men det er helt sikkert mer av den samme søpla som To TRØTTE TYPER: uten hjerte, uten story, uten mening.

To Menn: Weather og Grizzly

2006-04-21T12:31:00.000-07:00

Litt info om to av dagens kinopremiérer + en ukjent film.

Furet Værbitt

Weather Man
Regi: Gore Verbinsky (Pirates of the Caribbean)

Med: Nicholas Cage, Michael Caine, 'Billy' fra Ally McBeal, sutrende Hope Davies og to ganske ukjente barn.

Herlig sitat: "I am fast food."

Nicholas Cage viser seg fra sin lett dystre side som hul værmannkjendis. Han får smake kjendislivets bakside ved å konstant bli pepret med hurtigmat kastet fra bilvinduer. Vi kan kalle det 'drive-by-feeding'. Han er kassabel, et skall.

Men han bestemmer seg for å forsøke å få litt orden på livet sitt. Dette er ikke en slik film der han helt klarer det, men når du blir vant til den pessimistiske grunnstemningen i filmen, kan det hende du vil like den. Du lærer litt om bueskyting.

Andre filmer om desillusjonerte menn: Fight Club, Falling Down.

Underlige mennesker i vidunderlig natur

Grizzly Man

The White Diamond

Kan en mislykket skuespiller leve ”alene” blant Alaskas grizzlybjørner? (En stund). Kan en engelsk ingeniør utforske Amazonas tretopper med et spesialkonstruert luftskip? (På en god dag). Dette er to av de seneste invitasjonene inn i tyskeren Werner Herzogs dokumentarunivers.

Werner Herzog er en merkelig skrue. Han lager dokumentarer på sin særegne måte, 100% ironifrie og med liten kulhetsfaktur. Allikevel har han fått mye oppmerksomhet for sine ulike produkter. Han har blitt en aldri så liten kultfigur. Og de som så Wes Andersons Life Aquatic With Steve Zizzou kan se ham for seg i Bill Murrays drakt. Etter den opplevelsen er det derimot litt vanskelig å se Herzogs filmen uten å humre en god del.

Det er ikke det at det går langsomt. Det underlige er at Herzog ofte lar kameraet hvile 20 sekunder lenger på et intervjuobjekt enn nødvendig. Dermed oppstår en pinlig situasjon, både for intervjuobjekt og for publikum i salen. Denne opplevelsen har tydeligvis ikke Herzog selv. Kanskje forsøker han å vise et glimt bak masken til personene han portretterer når han lar kamera gå, at det er en slags ubevisst håndbak mellom den kunstige situasjonen kamera skaper og den virkeligheten han ønsker å skildre. Dessverre lykkes dette sjelden. Hvis man skal skildre virkeligheten, må man unngå lange, oppstilte intervjusekvenser og heller sette seg selv i skyggen som filmskaper, prøve å være en flue på veggen.

Dokumentarfilmen Grizzly Man følger en manns liv og død blant bjørner i Alaska. Filmen lykkes til tider fordi Herzog har hatt tilgang på hundrevis av timer med råmateriale filmet av hovedpersonen selv. Dette er interessant, men blir også pinlig i lengden. Vi kommer så tett på en manns skjebne at vi helst vil snu oss bort. Hovedperson Timothy Treadwell sier omtrent det samme til kamera i hvert kutt, men det er det absurde i prosjektet hans som er fascinerende. Hva kan få en mann til å tilbringe 13 somre midt blant ville og uforutsigbare rovdyr? Det indirekte psykologiske portrettet tar overhånd i seerens bevissthet der Treadwell ser inn inn i kameralinsen og forteller hvor farlig det er akkurat nå, at han kan stryke med hvert øyeblikk, og at han er der for å beskytte bjørnene fra snikskyttere. Denne mislykkede skuespilleren (han fikk nesten Woody Harrelsons rolle i Cheers) fant sin måte å uttrykke seg på ved hjelp av naturen og film. Resten av året dro han rundt på barneskoler og fortalte (gratis) om livet blant bjørner.

Herzog er glad i å bruke sin egen underlige tysk-amerikanske stemme som voice over. ”Plutzelig zer vi noe som griper vår oppmerksomhet”. Det kan bli trettende hvis det brukes for mye. I the White Diamond er dette tilfelle. Dessuten virker filmen litt tlifeldig og lite planlagt. Vi følger en litt emosjonell ingeniør på ekpedisjon til Guyana i Sør-Amerika med et nykonstruert luftskip (det blir beskrevet som en hvit diamant av en rastafarianer som er med som kjentmann). Forrige gang gikk det veldig galt, og hans kompanjong døde i en ulykke som blir gjenfortalt i løpet av filmen (selv om publikum ikke har noe forhold til det).

På tross av ulykken, er denne mannen så innstilt på å ta fatt på ny at han kaster seg ut i skipet uten å teste det skikkelig, med Herzog om bord. Det stinker litt amatør av det hele. Til syvende og sist blir det lite flyving, en god del ekspedisjonsintervjuer og ganske mye foss og fugler. Det beste ved filmen er sluttscenen der de ville fuglene styrter i samlet flokk ut av himmelen inn i sitt tilholdssted bak fossen.

Er de noe bra?

Grizzly Man er klart bedre enn The White Diamond, selv om den blir i lengste laget. Det er en fascinerende, intens og dypt tragisk film om å finne en mening med livet, uansett hvor absurd ens livsstil måtte virke på andre.

Andre filmer om bjørner:
Jean Jaques Annauds Bjørnen, lang og uten historie (den er en dokumentar). Jeg husker jeg måtte se John Lennons Imagine på kino rett etterpå bare for å riste den av meg. Men den er storslått og vi kommer tett innpå de enorme dyrene.

Brother Bear - helt motsatt: Flott historie, men ikke særlig nyttig for den bjørnefaktahungrige, denne animasjonfilmen fra Disney.

Storfamilien på pappas side

2006-04-17T12:06:00.000-07:00

I dag var det stor familiesamlig hos Kristiansen-familien, og alle inviterte (- 1, Trude Maries Marius) dukket opp. Min søster Birgitte annonserte bryllup i Jordan til høsten, så da ble det nok av bekymrede hoder.
Men i dag, et lite bilde av mi famiglia...

Istid 2

2006-04-16T13:58:00.000-07:00

Istid 2

Selv om oppfølgere ofte er svake filmer, har de mange fortrinn fremfor originale filmer. To ting er særlig viktige: 1) De har en fanskare som venter spent på filmen og som sannsynligvis vil bidra til at det blir laget enda en oppfølger. 2) Miljøet og figurene er allerede grundig etablert i originalen, slik at lite tid behøver å gå til spille i introduksjonsdelen av oppfølgeren. Derfor er starten på Ice Age 2 skuffende. Det skjer lite de første 15 minuttene; dyrene plasker litt rundt i den smeltende isen og det irriterende dovendyret (stemmelagt av Bergens-komiker Dagfinn Lyngbø) lirer av seg mange uforståelige blødmer og ablegøyer. Og hvorfor skal han på død og liv synge mens de vandrer og de andre kjefter – Shrek var først, ikke kopier mer, vær så snill!

La meg like godt dvele litt ved svakhet nummer to med en gang. Det er umulig å forstå det Lyngbø sier! Det kan jo hende at det er morsomt, til og med. Enten har denne anmelderen for mye voks i øra, eller så var det ikke en genistrek å gi et dyr med flere talefeil til en komiker fra Vestlandet. Der har de jo nok opprinnelige talefeil om ikke dette skal overdrives med vilje (Til red: har blekka distribusjon i Bergens-området?)

Ser man bort ifra disse to svakhetene, er Ice Age 2 en storartet tegnefilm på de fleste måter. Gjengen fra den første filmen er tilbake, og knytter seg sammen både gjennom farer og gjensidig irritasjon. Mammuten, sabeltigeren og det ovenfor omtalte dovendyret får denne gangen selskap av en 100 tonns pungrotte (ikke spør) og de to rampete brødrene hennes. Istiden går mot slutten og de enorme ismassene er i ferd med å smelte og oversvømme hele dalen alle dyrene befinner seg i. De begir seg ut på vandring etter redningen i form av en diger barkebåt som ligger som en annen Noas Ark på toppen av en klippe. I naturen lurer farer overalt: Monsterfisker i havet, kalvende is og frådende vannmasser og ikke minst gribber som sikler etter mat. Ett av filmens høydepunkt er det absurde musikalnummeret, det eneste i filmen, der gribbene slår ut vingene og utfolder sin sydende lengsel i sang og dans.

Det lille ekornet er også tilbake i utallige sekvenser og byr på mye moro av gammel klassisk tegnefilmklasse der ulykke følger ulykke. Når han til sist uvitende får en sentral rolle i hovedhandlingen, er han ikke lenger bare comic relief, men en liten frelser som fortjener himmelnøtta han får øye på innenfor perleporten.

Når det gjelder de andre norske stemmene, er Linn Skåber deilig å høre på. Klar og tydelig. Otto Jespersen er litt laidback, men når vi tenker på Ray Romano i den amerikanske versjonen, er ikke forskjellen stor. Godkjent.

Filmen er dramatisk og spennende og fartsfylt – i de mest intense scenene er det vanskelig selv for voksne å ikke la seg rive med. Dette kan altså bli litt i overkant spennende for de aller minste. Sett som helhet kan vi si at spenningen er det sentrale grunnfjellet og humoren det ytre laget. På toppen av det hele kommer litt romantikk og vennskap.

Er den noe bra?

Bortsett fra en treg åpning og et uforståelig dovendyr, er dette en film med mye spenning, ganske mye humor og litt romantikk. Du kommer til å kose deg.

The four faces of Norway

2006-04-16T13:17:00.000-07:00

Til ære for alle lesere kommer her den første i en rekke karikaturtegninger fra kunstneren Solvej S. Todd. Denne handler om hvordan de fleste nordmenn ser ut til hverdags - sett med nye øyne:

Påskemorgen slukker sorgen!

2006-04-16T02:50:00.000-07:00

I dag er det den største og viktigste dagen i året for alle som kaller seg kristne. Dødens makt er brutt!

Her er noen herlige påskesanger:

Easter Song - Keith Green (Også sunget av Glad)
Påskemorgen slukker sorgen
Dine hender er fulle av blomster
Deg være ære

God påske!

Best of 2005 - filmer

2006-04-15T16:15:00.000-07:00

Høydepunkter fra 2005

Litt over 200 filmer hadde premiere på norske kinoer i 2005. Det blir mange timer i kinosetet, og ikke en gang den meste inngrodde anmelder klarer å få med seg alle. Uansett: Her kommer mine 10 favoritter fra kinoåret som gikk – et variert utvalg som kanskje utelater en del av de store favorittene. Men sånn er livet.

The Life Aquatic with Steve Zizzou
En hjertelig parodi på Werner Herzogs dokumentarfilm-familie og samtidig så sær at bare de som holder ut gjennom hele vil bli innviet i filmens underfundige verden. Morsommere hver gang man ser den.

Kung Fu Hustle
Stephen Chow går fra fotball-kung fu (Shaolin Soccer) til overlesset mafia-kung fu-komedie. Så mye oppfinnsomhet at det er nok til en trilogi. Samtidig er filmen trygt forankret i romantisk komedie-genren. En guttefilm gutta kan ta med seg dama på.

Oldboy
En koreansk kraftkar i Tarantino-stil som både leker med publikum og hovedpersonen. Et skikkelig Seven-spark i magen på slutten også.

King Kong
Peter Jackson fortsetter der han slapp med eventyrlig action koblet med kunstnerisk spekulasjon rundt menneskets ond- og dårskap. Ingen over, ingen ved siden.

Crash
Årets drama-film. Mosaikk av mennesker i LA som alle møter rasisme og takler det på ulike måter. Matt Dillon er stor i krevende birolle.

Spanglish
Oversett komedie med Adam Sandler i normalt stemmeleie som mesterkokk som forelsker seg i sin mexikanske hushjelp. Perfekt matchet av overklassekone Tea Leoni og Paz Vega.

The Yes Men
Dokumentar om unge, samfunnskritiske smartinger som peker nese til det etablerte i rollen som WTO-forelesere der de gir passive konferanse-deltakere sin versjon av WTOs budskap.

The Grand Voyage
Muslimsk road movie om far og opprørsk sønn på pilgrimsreise til Mekka – en lang biltur gjennom Europas land, kulturer, mennesker og religioner. Filmen ble vist på Film fra Sør.

Hotel Rwanda
Om et av de verste folkemordene i vår historie og en mann som gjorde det han kunne for å redde de han kunne.

The Woodsman
Nyansert drama om en pedofil mann som har sonet sin straff og skal prøve å starte et nytt liv utenfor murene.

Og for dere som har lyst til å lese en laaang, subjektiv, men grundig gjennomgang av filmåret som var, med en del overraskelser, ta en kikk på dette: Moriartys best of 2005.

Filmanmeldelser

2006-04-15T16:12:00.000-07:00

Siden juni -05 har jeg skrevet filmanmeldelser for Filmavisen, den tynne, glossy blekka du får gratis på kinoer, i hvert fall i Oslo. Nå drøyer det litt med utgivelsen, så jeg benytter sjansen til å publisere videre her. Kos deg og gi gjerne respons så det blir litt temperatur.