Sunday, April 16, 2006

Istid 2

Istid 2

Selv om oppfølgere ofte er svake filmer, har de mange fortrinn fremfor originale filmer. To ting er særlig viktige: 1) De har en fanskare som venter spent på filmen og som sannsynligvis vil bidra til at det blir laget enda en oppfølger. 2) Miljøet og figurene er allerede grundig etablert i originalen, slik at lite tid behøver å gå til spille i introduksjonsdelen av oppfølgeren. Derfor er starten på Ice Age 2 skuffende. Det skjer lite de første 15 minuttene; dyrene plasker litt rundt i den smeltende isen og det irriterende dovendyret (stemmelagt av Bergens-komiker Dagfinn Lyngbø) lirer av seg mange uforståelige blødmer og ablegøyer. Og hvorfor skal han på død og liv synge mens de vandrer og de andre kjefter – Shrek var først, ikke kopier mer, vær så snill!

La meg like godt dvele litt ved svakhet nummer to med en gang. Det er umulig å forstå det Lyngbø sier! Det kan jo hende at det er morsomt, til og med. Enten har denne anmelderen for mye voks i øra, eller så var det ikke en genistrek å gi et dyr med flere talefeil til en komiker fra Vestlandet. Der har de jo nok opprinnelige talefeil om ikke dette skal overdrives med vilje (Til red: har blekka distribusjon i Bergens-området?)

Ser man bort ifra disse to svakhetene, er Ice Age 2 en storartet tegnefilm på de fleste måter. Gjengen fra den første filmen er tilbake, og knytter seg sammen både gjennom farer og gjensidig irritasjon. Mammuten, sabeltigeren og det ovenfor omtalte dovendyret får denne gangen selskap av en 100 tonns pungrotte (ikke spør) og de to rampete brødrene hennes. Istiden går mot slutten og de enorme ismassene er i ferd med å smelte og oversvømme hele dalen alle dyrene befinner seg i. De begir seg ut på vandring etter redningen i form av en diger barkebåt som ligger som en annen Noas Ark på toppen av en klippe. I naturen lurer farer overalt: Monsterfisker i havet, kalvende is og frådende vannmasser og ikke minst gribber som sikler etter mat. Ett av filmens høydepunkt er det absurde musikalnummeret, det eneste i filmen, der gribbene slår ut vingene og utfolder sin sydende lengsel i sang og dans.

Det lille ekornet er også tilbake i utallige sekvenser og byr på mye moro av gammel klassisk tegnefilmklasse der ulykke følger ulykke. Når han til sist uvitende får en sentral rolle i hovedhandlingen, er han ikke lenger bare comic relief, men en liten frelser som fortjener himmelnøtta han får øye på innenfor perleporten.

Når det gjelder de andre norske stemmene, er Linn Skåber deilig å høre på. Klar og tydelig. Otto Jespersen er litt laidback, men når vi tenker på Ray Romano i den amerikanske versjonen, er ikke forskjellen stor. Godkjent.

Filmen er dramatisk og spennende og fartsfylt – i de mest intense scenene er det vanskelig selv for voksne å ikke la seg rive med. Dette kan altså bli litt i overkant spennende for de aller minste. Sett som helhet kan vi si at spenningen er det sentrale grunnfjellet og humoren det ytre laget. På toppen av det hele kommer litt romantikk og vennskap.


Er den noe bra?

Bortsett fra en treg åpning og et uforståelig dovendyr, er dette en film med mye spenning, ganske mye humor og litt romantikk. Du kommer til å kose deg.

0 Comments:

Post a Comment

<< Home