Turbo-turisme

I natt sparket Lars Petter voldsomt i soevne. Han droemmer om konserter og store oppvisninger. Enda godt han ikke synger i soevne.

Dette er nemlig den femte natten vi har delt dobbelseng - om bord paa luksuscruiseren Celebrity Summit. Det har blitt begrenset med sengekos.

Dagene begynner aa faa en slags rutine, selv om det ikke er mange kjedelige sekunder.

Vi staar opp, spiser en god og ofte amerikansk (soet) frokost, enten fra buffet eller i kelner-restauranten. Saa stikker vi i land paa dagens oey og finner oss et lokalt transportmiddel eller taxi med guide. Vi ender opp ved en foss eller en strand. Saa maa vi tilbake til litt over fire, gjennom sikkerhetssjekken paa baaten, som er strengere enn Gardermoen.

Saa er det en lunch fra buffeten, pizza, spaghetti, sushi, burger eller frukt, gjerne med is til dessert. I gaar klarte jeg ikke aa velge mellom guavasorbet og vanilje - saa da tok jeg begge!

Deretter tar vi en tur i treningsrommet og en dukkert i bassenget og varmer oss litt i boblebadet.

Kl. 7 er det show - humor, musikk e.l. Profesjonelt og flott.

8.30 er det fire retters middag med personlig kelner.

Tilbake fra middag er sengen nyoppredd for andre gang og det ligger en liten sjokoladebit paa puta sammen med morgendagens program. Vi har vaar personlige hushjelp ogsaa, som hilser paa oss hver morgen, en kar fra Trinidad eller noe som har stor yrkesstolthet.

Deretter er det dans eller karaoke, ofte med et tema, familievennlig, med program, noen ganger danser som alle skal laere, eller et jazzband, eller taffelpianomusikk. Take your pick. Og saann gaar dagene.

"Vannet smaker som fyrverkeri", sa Lar Petter den foerste dagen til middag. Ja, det stemmer, sa vaare venner, de putter svovel i det...

Men jeg faar vel fortelle litt detaljer fra oeyene. Foerst en rask gjennomgang. Hver oey har sitt saerpreg.

St. Marten - En del av de nederlandske antiller og den foerste oeya vi kom til. Vi leide bil og fant et rastafari-marked der de solgte groennsaker og "Bob Marleys profetier" i fint innbundet laer.

Dette var den kjedeligste oeya (litt bortskjemt...)

Dominica - En oey med ganske vill natur. Vi saa fosser (badet og klatret oppover steinene) og vi var med paa en elvekajakkpadletur. Den kunne vart lenger, men det var vaatt og goey. Vi saa ogsaa en boblende svoveldam.

Grenada - Veldig turistifisert. Plutselig skulle folk selge oss alt mulig. Men det var allikevel en koselig stemning og en herlig oey. Dette var nr. 2 paa snorkeltoppen. Mye fisk, men ikke krystallklart vann. Vi saa ogsaa statuer under vann, en undervannspark. Saert. Det er ikke mygg noen steder, ikke maneter, nei, svaert lite som forstyrrer idyllen. Det eneste er at vi alltid maa rekke skipet foer det seiler igjen.

Tobago - Vi begynner aa skjoenne at man ikke trenger aa planlegge utflukten paa forhaand. Vi har ennaa til gode aa matte vente mer enn 10 sekunder paa transport. Tobago var en avslappet liten perle hvor vi fant den perfekte strand. Den var paa mange postkort etterpaa uten at vi hadde sett det paa forhaand. Men vannet var grumsete og snorklingen ga lite utbytte. Dette var langt utafor allfarvei, og vi var litt nervoese med hensyn til aa rekke skipet. Men foerte bil som kom stoppet. Det var ei jente med musikken paa fullt volum. Hun sang med som om ingen andre skulle vaere i bilen. Hvis vi skulle si noe, maatte hun skru ned musikken. Det var forresten et utrolig hoeyt lydnivaa ogsaa paa den lokale bussen. Ingen reagerte paa at radioen var skrudd opp til 11...Plutselig stoppet jenta langs landeveien og tok to flasker som laa i bilen og kastet dem ut i gresset, foer hun kjoerte videre. Rekk opp haanda dere som tror hun brukte bilbelte! Vi likte musikken saa godt at hun viste oss kiosken i byen der vi fikk kjoept den. Vi hilste ogsaa paa moren hennes paa markedet paa vei til kiosken.

Barbados - Endelig var vannet saa krystallklart som jeg hadde forestilt meg. Vi tok lokalbussen til en herlig strand hvor (5 kroner) vi snorklet blant myriader av fisk og kjempeskilpadden Birger. Han hadde med seg minst 6 familiemedlemmer. Tenk aa svoemme ved siden av en skilpadde som er halvparten saa stor som deg...Store fisk svoemte under og over ...paddene og smaaspiste av skjellet.

Det er mange tegn paa at kristendommen lever paa oeyene. Mange kirker, mange kristne tekster i musikken. Men noen ganger lurer jeg litt...

Naa er det bare en dag til sjoes, 2 dager i Puerto Rico, en flyreise, og saa er vi hjemme igjen. (LP skal kikke litt paa New York i en uke.) Vi ses.

Krus-kamerater i Karibien

Andreas og Lars Petter er paa plass i Karibien.

Hittil: Puerto Rico, St. Maarten og Dominica.

Billek

Da vi var mindre hadde vi mange leker som gjorde bilturen morsommere: Telle farger, telle bilmerker, ikke minst skrive ned bilnummer. Hva med en billek også for dem som ikke er interesert i biler? Nemlig å telle BULKER! Du vil bli overrasket over hvor mange som kjører rundt med uforrettet sak. Dette er en lek for de hovmodige av oss. Andres problemer gir stor glede.

Mission Impossible III

Først en uvanlig gladhendelse: Da jeg syklet hjem fra jobb i dag, mistet en bil bensinlokket idet den svingte ut fra bensinstasjonen. Normalt har jeg lite til overs for bilister av noe slag, men spontant plukket jeg opp lokket og klarte å ta igjen bilen i første lyskryss. Der banket jeg på ruta og overrakte det til en perpleks middelaldrende dame.

Og så, dagens film:

Glasskår og smell-bonboner



Mission Impossible III
Med: Tom Cruise, Phillip Seymour Hoffman, Ving Rhames

Tom Cruise digger glass som knuser. Spesielt liker han å være den direkte årsaken til knusingen gjennom å hoppe gjennom forskjellige blanke flater. Denne gangen får til og med andre på teamet hans del i moroa.

Mission Impossible III er en storfilm på samme måte som en kjempestor potetgullpose er stor mat. Det er mye av det du får, men det er kanskje ikke så innholds- eller næringsrikt. Filmen er designet for å få alle til å se den. Ta for eksempel teamet til Cruise: Det består av en afro-amerikaner, en asiatisk amerikaner og en engelskmann i tillegg til sjefen sjøl. Det er litt som idol. Alle kan heie på sin favoritt.

Phillip Seymour Hoffman koser seg nok som skikkelig slemming, men han har nok hatt større utfordringer.

Det som irriterer litt er følelsen av å ha sett dette før. Klisjeene er på plass i rikt monn. På toppen av alle standardklisjeene får vi kidnapping av intetanende kjærester med påfølgende sutring. Det blir for utvannet.

Se den hvis du må, men jeg anbefaler det ikke.

Sosialt Samvær: B-kurs. Leksjon #1 - Kinobesøk

INNLEDNING:
Vi var på Gründerløkkas billige og gode restaurant EAST for å fylle magen for noen dager siden, men en dame okkuperte 3 seter i det trange lokalet. Vi 3 prøvde å presse oss sammen på ett sete av den lange (ikke lange nok) benken, mens hun surt flyttet seg 3 centimeter til siden. Hun ga uttrykk for sin misbilligelse til en ukjent (like sur?) venn på telefonen. Innehaveren kom til sist over og ba henne (og avisen) flytte seg ytterligere litt til høyre. Hun ble enda surere og mumlet noe om at hun prøvde å spise.

Vel, noen mennesker burde tenke seg litt om før de forlater hjemmene sine, men de er selvfølgelig de siste til å gjøre nettopp det. Derfor lanserer vi nå et B-Kurs i Sosialt Samvær etter å ha kommet til konklusjonen at man trenger sertifikat for å få lov til å frekventere de mest befolkede områdene av offentlig grunn. Her kommer

Leksjon #1: Kinobesøk

1. Ikke snakk til sidemannen under filmen. Når reklamen er over og filmselskapets Logo vises på skjermen, er munnen lukket. Det er lov å le og gråte som en reaksjon på det man ser.

2. Godteri. Hvis du har med godteri som er innpakket i materiale som lager mye knirkelyd, må du åpne opp pakken FØR filmen starter. Dermed slipper du å kave i mørket og du forstyrrer ikke andre i 10 minutter med lyder.

3. Mobil. Skal slås av når du går inn i salen.

4. Sko. Ikke ta av deg på beina hvis du er litt usikker på føttenes odorøse tilstand. (Et lurt triks hvis man absolutt må lufte lankene litt, er å legge jakka over skoene. Det er nemlig de som lukter. Men ikke si du har fått dette fra meg.)

5. Sykdom. Er du forkjølet? Hvor mange ganger hoster/nyser/blåser du nesa på en halvtime? Hvis tallet overgår fingrene på en hånd, bør du holde deg hjemme. Ha litt respekt for det offentlige rom. Er du ofte forkjølet eller plaget med allergier? Kjøp en prosjektor.

6. Utgang. Ikke snakk høyt om hendelser fra filmen når du går ut. Kanskje noen som er på vei inn ikke har lyst til å høre at "Bruce var jo død selv" eller "Hvem hadde trodd at Darth Vader var faren til Luke Skywalker!" (Unnskyld til Simpsons for lån av den siste.)

Dette var dagens leksjon.
Prøv dette neste gang du er i en Cinematograf.
Og klin til dem som bryter med rådene.
Eller gi dem URL til denne siden, så de også får en sjanse til å bli sosiale vesener.

Tristan + Isolde

Regi: Kevin Reynolds
Med: James Franco, Sohpia Myles, Rufus Sewell.

Her er et godt eksempel på at man ikke alltid kan stole på anmelderne. 2 og 3 på terningen for denne deilige filmen? De takler kanskje ikke episk, følelsesladet melodrama, men når det gjøres bra skal det være lov å la seg rive med. Jeg måtte nettopp avbryte et forsøk på å se tenåringsversjonen av Othello hjemme fordi den var fullstendig latterlig. Her, derimot, ble jeg oppslukt.

Vi befinner oss i en epoke som er et svart hull for de fleste, i England etter Romertiden, men før Kong Arthur gjør sin inntreden. For en gangs skyld er irene de sterke, undertrykkerne - de utnytter at England er preget av stammefeider og kaos.

Legenden om Tristan og Isolde er ende fleste har hørt om, men de færreste egentlig vet noe om. Den er opprinnelig en keltisk myte, men spredte seg etter hvert til Europa der både franskmenn og tyskere skrev sin versjon. Noen lærere på min skole hevdet hardnakket at dette var en tysk historie - kanskje de bare hadde hørt om Wagners versjon fra 1865. Nei, dette handler om irene og engelskmenn og er spesielt interessant for historieelskere.

Allikevel er dette en allmengyldig film som taler til oss på tvers av århundrene om umulig kjærlighet, troskap, plikt og ære. Og de fleste (unntatt sure anmeldere) kan finne noe å like: Gutta får sin dose sverd og klubber-slossing og jentene får en kraftig dose romantikk. Det er til og med noe for kartografer: Noen herlige kart over de britiske øyer.

Kos deg og unngå for all del SLIPP JIMMY FRI. Jeg orker ikke å se den, men det er helt sikkert mer av den samme søpla som To TRØTTE TYPER: uten hjerte, uten story, uten mening.

To Menn: Weather og Grizzly

Litt info om to av dagens kinopremiérer + en ukjent film.

Furet Værbitt


Weather Man
Regi: Gore Verbinsky (Pirates of the Caribbean)

Med: Nicholas Cage, Michael Caine, 'Billy' fra Ally McBeal, sutrende Hope Davies og to ganske ukjente barn.

Herlig sitat: "I am fast food."

Nicholas Cage viser seg fra sin lett dystre side som hul værmannkjendis. Han får smake kjendislivets bakside ved å konstant bli pepret med hurtigmat kastet fra bilvinduer. Vi kan kalle det 'drive-by-feeding'. Han er kassabel, et skall.

Men han bestemmer seg for å forsøke å få litt orden på livet sitt. Dette er ikke en slik film der han helt klarer det, men når du blir vant til den pessimistiske grunnstemningen i filmen, kan det hende du vil like den. Du lærer litt om bueskyting.

Andre filmer om desillusjonerte menn: Fight Club, Falling Down.


Underlige mennesker i vidunderlig natur

Grizzly Man




The White Diamond

Kan en mislykket skuespiller leve ”alene” blant Alaskas grizzlybjørner? (En stund). Kan en engelsk ingeniør utforske Amazonas tretopper med et spesialkonstruert luftskip? (På en god dag). Dette er to av de seneste invitasjonene inn i tyskeren Werner Herzogs dokumentarunivers.

Werner Herzog er en merkelig skrue. Han lager dokumentarer på sin særegne måte, 100% ironifrie og med liten kulhetsfaktur. Allikevel har han fått mye oppmerksomhet for sine ulike produkter. Han har blitt en aldri så liten kultfigur. Og de som så Wes Andersons Life Aquatic With Steve Zizzou kan se ham for seg i Bill Murrays drakt. Etter den opplevelsen er det derimot litt vanskelig å se Herzogs filmen uten å humre en god del.

Det er ikke det at det går langsomt. Det underlige er at Herzog ofte lar kameraet hvile 20 sekunder lenger på et intervjuobjekt enn nødvendig. Dermed oppstår en pinlig situasjon, både for intervjuobjekt og for publikum i salen. Denne opplevelsen har tydeligvis ikke Herzog selv. Kanskje forsøker han å vise et glimt bak masken til personene han portretterer når han lar kamera gå, at det er en slags ubevisst håndbak mellom den kunstige situasjonen kamera skaper og den virkeligheten han ønsker å skildre. Dessverre lykkes dette sjelden. Hvis man skal skildre virkeligheten, må man unngå lange, oppstilte intervjusekvenser og heller sette seg selv i skyggen som filmskaper, prøve å være en flue på veggen.

Dokumentarfilmen Grizzly Man følger en manns liv og død blant bjørner i Alaska. Filmen lykkes til tider fordi Herzog har hatt tilgang på hundrevis av timer med råmateriale filmet av hovedpersonen selv. Dette er interessant, men blir også pinlig i lengden. Vi kommer så tett på en manns skjebne at vi helst vil snu oss bort. Hovedperson Timothy Treadwell sier omtrent det samme til kamera i hvert kutt, men det er det absurde i prosjektet hans som er fascinerende. Hva kan få en mann til å tilbringe 13 somre midt blant ville og uforutsigbare rovdyr? Det indirekte psykologiske portrettet tar overhånd i seerens bevissthet der Treadwell ser inn inn i kameralinsen og forteller hvor farlig det er akkurat nå, at han kan stryke med hvert øyeblikk, og at han er der for å beskytte bjørnene fra snikskyttere. Denne mislykkede skuespilleren (han fikk nesten Woody Harrelsons rolle i Cheers) fant sin måte å uttrykke seg på ved hjelp av naturen og film. Resten av året dro han rundt på barneskoler og fortalte (gratis) om livet blant bjørner.

Herzog er glad i å bruke sin egen underlige tysk-amerikanske stemme som voice over. ”Plutzelig zer vi noe som griper vår oppmerksomhet”. Det kan bli trettende hvis det brukes for mye. I the White Diamond er dette tilfelle. Dessuten virker filmen litt tlifeldig og lite planlagt. Vi følger en litt emosjonell ingeniør på ekpedisjon til Guyana i Sør-Amerika med et nykonstruert luftskip (det blir beskrevet som en hvit diamant av en rastafarianer som er med som kjentmann). Forrige gang gikk det veldig galt, og hans kompanjong døde i en ulykke som blir gjenfortalt i løpet av filmen (selv om publikum ikke har noe forhold til det).

På tross av ulykken, er denne mannen så innstilt på å ta fatt på ny at han kaster seg ut i skipet uten å teste det skikkelig, med Herzog om bord. Det stinker litt amatør av det hele. Til syvende og sist blir det lite flyving, en god del ekspedisjonsintervjuer og ganske mye foss og fugler. Det beste ved filmen er sluttscenen der de ville fuglene styrter i samlet flokk ut av himmelen inn i sitt tilholdssted bak fossen.

Er de noe bra?

Grizzly Man er klart bedre enn The White Diamond, selv om den blir i lengste laget. Det er en fascinerende, intens og dypt tragisk film om å finne en mening med livet, uansett hvor absurd ens livsstil måtte virke på andre.

Andre filmer om bjørner:
Jean Jaques Annauds Bjørnen, lang og uten historie (den er en dokumentar). Jeg husker jeg måtte se John Lennons Imagine på kino rett etterpå bare for å riste den av meg. Men den er storslått og vi kommer tett innpå de enorme dyrene.

Brother Bear - helt motsatt: Flott historie, men ikke særlig nyttig for den bjørnefaktahungrige, denne animasjonfilmen fra Disney.

Storfamilien på pappas side

I dag var det stor familiesamlig hos Kristiansen-familien, og alle inviterte (- 1, Trude Maries Marius) dukket opp. Min søster Birgitte annonserte bryllup i Jordan til høsten, så da ble det nok av bekymrede hoder.
Men i dag, et lite bilde av mi famiglia...