Ha det på Baños

Baños er en så liten by at vi gikk oss vill første kvelden, etter et deilig nattbad i varmekildene der, termales. Uten kart er jeg fullstendig lost. Jeg er et levende bevis på at menneskers naturlige instinkt når de er uten faste holdepunkter, er å gå i ring. Jeg gjorde det en gang i skogen ikke langt fra E6. En annen gang løp jeg turorientering og havnet UTENFOR kartet. Plutselig sto jeg midt i en skogkledt ås og skuet utover vidder jeg aldri hadde sett før. Så jeg gjorde det eneste fornuftige: Satte meg ned og gråt.


Det ble ikke så mange tårer denne kvelden i Baños, men det var starten på en liten kjærlighetsaffære med den deiligste byen i Ecuador. Den er passe turistisk, har flerfoldige tilbud (rafting, rapellering ned fosser, klatring, riding, 4-hjulere osv) og passe avslappet. Varmekildene er fulle av lokale og turister, de koster 2 dollar (3 om kvelden), med basseng i forskjellige temperaturer, fra varmt nok til kaldt nok. Ingen svømming, her skal vannet gjøre jobben.


           Utsikt til Baños, på vei oppover fjellsiden.


     Huset i treet, på 2600 moh.

De siste dagene har jeg følt meg som Pinocchio, etter en dobbelkombo med 5 timers fjelltur (stigning på 800 m) med påfølgende ridning dagen etter. Jeg fikk John TRAVolta, men han galopperte litt også. I 2 x 5 sekunder. Men for en deilig følelse. Sekken jeg hadde kjøpt ga seg nytelsen i vold så fullstendig at den ene remmen røk av glede. Bernt Andreas, broren til Ingeborg, mitt ekstremturreisefølge, trasket bak på George Bush. Jeg tipper det var junior, for den var litt lang i maska.


            Ridings

All denne aktiviteten gjorde oppstigningen til Chimborazo, Ecuadors høyeste fjell, noen dager senere, ekstra pinefull. Men vi kom oss opp til 5000 meter, i snø og tåke, på et vis. Dobbelt så høyt som Norge. Og bare en av oss ble høydesyk… Hvert skritt oppover var en kraftanstrengelse, men nedover spratt vi som de fjellgeitene vi er. Det som var litt overraskende var at vi så ut som tyttebær i ansiktet på hotellrommet (heldigvis valgte vi ikke å overnatte på den spartanske turisthytta der oppe i kulden). Det eneste som ikke var tildekket, var litt av ansiktene våre. Det snødde. Det var en del tåke. Men som likevel virker det i etterkant som en idé å smøre seg litt, med den solkremen som lå i sekken og koste seg.

Jeg fikk en luftig sykkeltur ned fra fjellet også, 4 mil med nedover, og siden jeg fikk utdelt hjelm og albuebeskyttere, var det bare å gi jernet nedover, forbi vicuñas (brunhvite llamaer som lever i høyden, Ecuadors reinsdyr), alpakkaer (fetter’n til lamaen) og lamaer, sorte griser, hester, esler, kuer, men ingen Cui. (Leste du forrige innlegg?)

                                                På 5000 moh.

                                                     Bernt Andreas på 5001 moh.

         Det nærmeste jeg noen gang vil komme et Sydpolbilde.



    Vicuña - blir ikke høydesyk.

      Du store Beatles-Alpakka.

Matprat

Etter mye gnål om Cui her og Cui her, var altså dagen kommet. Ikke det at jeg Cuidde meg for å prøve, altså. På tallerkenen foran meg lå det en kjøttbit med et lysebrunt, hardt skall og en klo stikkende ut. Det er den første maten jeg har spist som jeg kunne klø meg med samtidig.


Jeg skulle endelig smake marsvin, fjelldelikatessen her. (På en plakat i jungelbyen Misahualli sto følgende: “Ha en balansert diett”, og under var det bilde av en ku, en gris, et marsvin og en kanin. Folket i Ecuador blir ikke veggiser med det første.)

Det smakte salt. Og litt stramt. Det var kanskje ikke lurest at den første biten jeg tok var leveren. Nei, de får ha marsvinene sine for seg selv, tror jeg. Da heller maduro, stekt, søt banan eller plantain, som det også heter. Også nei til hvit maiskolbe med ost, vår gule er bedre. Men juicen her er storartet, selv om den alltid lages av en eller annen som heter Hugo. Det dukker stadig opp nye frukter som man aldri har hørt om og som de klarer å lage juice av.

Hvis du vil lese MER om Cui, blant annet "kirkecui", sjekk bloggen til Ingeborg: http://inki-mariposa.blogspot.com/

Søte maduro

                                                 Oppskrytt mais
 

Super Suppe

En porsjon til 30 kr. som kan mette en hel landsby av norske pensjonister på La Manga.

Ecuador

Selv ikke en uke på farten i Ecuador kan forberede deg på møtet med regneskogen, Orienten, el Mythos Oriente, det mytiske landet i øst. På veien til det ukjente, selv for de fleste ecuadorianere, må du krysse grønnkledte Andesfjell, passere aktive vulkaner som kjederøyker, og komme ned på den andre siden, innover innover til du føler varmen legger seg som en kokong rundt deg og konserten fra gresshopper og andre insekter minner om femti symfoniorkestre som stemmer instrumentene sine samtidig.

Vi var en merkelig gjeng som slo oss ned på Banana Lodge i byen Misuahalli på grensen til jungelen, med aper i fri dressur på torget og gutter med slanger om halsen som lot oss prøve for en dollar: To tannleger fra byrået tre tannleger, selv om de egentlig er fire, en tangoDJ rett fra en allnighter i Bergen, en eneste kvinne til å holde orden, en hallelujapastor, en speidergutt og maratonløper på 47 fra fjellene og en altetende og letthaltende sjåfør med juletrebelysning overalt i bilen sin.

Dessuten to stykk hjemmelagde katamaranbåter som ingen hadde prøvd i jungelen før.

Det gikk bra.

Vi fikk en skikkelig jungel- og elvedag med stryk, indianerdans i mørket, en redningssentral for etterlatte jungeldyr, padling og strømberegning, sol, regn, regn, regn. Vi fikk regn. Vi fikk en god vandring til en foss, ned stiger og over glatte steiner, med sommerfugler på alle kanter.

Vi spiste al muerzo, dagens lunsj, med suppe og liten hovedrett, hvis du er heldig, og juice av tretomat, naranjilla, maracuja eller mer kjente frukter.

Og vi sov en natt ute, oppå båtene, surret sammen med oppskåret bambus, med myggnetting rundt. Dessverre ble det lavvann så vi endte opp på stranda, med det sterke lyset fra strandpromenaden i øynene og diskotekglam i bakgrunnen. Vi ble de gale utlendigene. Når vi kommer tilbake om ti år vil de innfødte fortsatt huske gærningene som sov på stranda.

Neste gang: Banos, ikke pålegget, men Baños, Banjos, en by med mange muligheter som morsomt nok også betyr det samme som toalett eller bad på spanjol.

Papegøy med jungelblomster

Rapport fra tur London, New York, Florida, Ecuador:

# 1

På pub med fish n’chips og en skummende øl foran meg mens jeg leser de siste fotballresultatene i The Evening Standard. Kan det bli mer engelsk? Noe som faktisk har forundret meg kraftig, selv om jeg burde vite det, er at så få snakker engelsk her. Da mener jeg at de behersker språket. Skjønner hva jeg sier. De fleste servitriser er som i Oslo, fra et annet sted. Her er de ikke fra Sverige, men fra Øst-Europa. Folk på gata er, om ikke fra Øst-Europa, så fra Østen. Eller så er de fra Østkanten. Hvor er det blitt av den distingverte engelskmann?

Kanskje de er på fotballkamp? På Wembley stadium, England –Montenegro (12.10.10) satt det i hvert fall en eldre kvinne på raden foran meg som reagerte kraftig på språket til sidemannen min. Han var fra Liverpool, nylig ankommet fra Afghanistan og hadde satt barna og kona på tribunen over, så han kunne sitte her nede og kose seg. I pausen ble han bestyrtet over at ølsalget var over og gikk inn på nærmeste toalett for å ta seg en ulovlig sigg. Han var den mest engasjerte av alle, men så forlot han også stadion en halv time før slutt. Etter en begredelig forestilling (0-0), forlot også samtlige 73 000 mennesker stadion uten å hylle spillerne sine. Monetenegros 50 fans og spillere jublet som om de hadde vunnet VM.

Ti minutter før slutt dunket en montenegriner ballen i tverrleggeren fra Rekdal-posisjon. Det var tider. Det tok meg faktisk bare 20 sekunder å få billett til kampen, og det 5 pund billigere enn kjøpspris. Perfekt. For jeg var litt sent ute, etter å ha syklet i 1 ½ time fra sentrum.

Med leid sykkel var det bare å tråkke på. Semitrailerne ga meg jevnlig ny hårsveis, men det var lov å sykle på denne store veien. Ingen tutet. Da jeg nesten forvillet meg inn på M1, var det tuting med en gang. Så farlig, ja, mørkt, ja, ingen hjelm, refleks, lys, ja (nei) – men ingen tuting. Dessverre var jeg så redd for å ta en ny motorvei, at jeg ikke tok av mot sentrum og fikk en omvei på 45 minutter. Sykkelturen hjem ble en 2 ½ times fornøyelse.

Borgermester Boris har nettopp gått til anskaffelse av bysykler, og de er en udelt suksess. Bare 8 sykler er stjålet så langt, mot flere tusen i Paris. Det flagrer rundt øra i trafikken, men man kommer seg fram. Gjennom Hyde Park, trange smug, broer og hovedferdselsårer.

De to første dagene her var preget av sol og deilig vær. De to neste har vært kalde og litt overskyet. Derfor benyttet jeg selvfølgelig anledningen på den første kalde dagen å iføre meg en halvlang shorts. Det ble litt kaldt på Wembley, for å si det sånn.

Dette får bli min første rapport.

Utenfor British library står det: Every day is a gift. That’s why they call it the present.

Turbo-turisme

I natt sparket Lars Petter voldsomt i soevne. Han droemmer om konserter og store oppvisninger. Enda godt han ikke synger i soevne.

Dette er nemlig den femte natten vi har delt dobbelseng - om bord paa luksuscruiseren Celebrity Summit. Det har blitt begrenset med sengekos.

Dagene begynner aa faa en slags rutine, selv om det ikke er mange kjedelige sekunder.

Vi staar opp, spiser en god og ofte amerikansk (soet) frokost, enten fra buffet eller i kelner-restauranten. Saa stikker vi i land paa dagens oey og finner oss et lokalt transportmiddel eller taxi med guide. Vi ender opp ved en foss eller en strand. Saa maa vi tilbake til litt over fire, gjennom sikkerhetssjekken paa baaten, som er strengere enn Gardermoen.

Saa er det en lunch fra buffeten, pizza, spaghetti, sushi, burger eller frukt, gjerne med is til dessert. I gaar klarte jeg ikke aa velge mellom guavasorbet og vanilje - saa da tok jeg begge!

Deretter tar vi en tur i treningsrommet og en dukkert i bassenget og varmer oss litt i boblebadet.

Kl. 7 er det show - humor, musikk e.l. Profesjonelt og flott.

8.30 er det fire retters middag med personlig kelner.

Tilbake fra middag er sengen nyoppredd for andre gang og det ligger en liten sjokoladebit paa puta sammen med morgendagens program. Vi har vaar personlige hushjelp ogsaa, som hilser paa oss hver morgen, en kar fra Trinidad eller noe som har stor yrkesstolthet.

Deretter er det dans eller karaoke, ofte med et tema, familievennlig, med program, noen ganger danser som alle skal laere, eller et jazzband, eller taffelpianomusikk. Take your pick. Og saann gaar dagene.

"Vannet smaker som fyrverkeri", sa Lar Petter den foerste dagen til middag. Ja, det stemmer, sa vaare venner, de putter svovel i det...

Men jeg faar vel fortelle litt detaljer fra oeyene. Foerst en rask gjennomgang. Hver oey har sitt saerpreg.

St. Marten - En del av de nederlandske antiller og den foerste oeya vi kom til. Vi leide bil og fant et rastafari-marked der de solgte groennsaker og "Bob Marleys profetier" i fint innbundet laer.

Dette var den kjedeligste oeya (litt bortskjemt...)

Dominica - En oey med ganske vill natur. Vi saa fosser (badet og klatret oppover steinene) og vi var med paa en elvekajakkpadletur. Den kunne vart lenger, men det var vaatt og goey. Vi saa ogsaa en boblende svoveldam.

Grenada - Veldig turistifisert. Plutselig skulle folk selge oss alt mulig. Men det var allikevel en koselig stemning og en herlig oey. Dette var nr. 2 paa snorkeltoppen. Mye fisk, men ikke krystallklart vann. Vi saa ogsaa statuer under vann, en undervannspark. Saert. Det er ikke mygg noen steder, ikke maneter, nei, svaert lite som forstyrrer idyllen. Det eneste er at vi alltid maa rekke skipet foer det seiler igjen.

Tobago - Vi begynner aa skjoenne at man ikke trenger aa planlegge utflukten paa forhaand. Vi har ennaa til gode aa matte vente mer enn 10 sekunder paa transport. Tobago var en avslappet liten perle hvor vi fant den perfekte strand. Den var paa mange postkort etterpaa uten at vi hadde sett det paa forhaand. Men vannet var grumsete og snorklingen ga lite utbytte. Dette var langt utafor allfarvei, og vi var litt nervoese med hensyn til aa rekke skipet. Men foerte bil som kom stoppet. Det var ei jente med musikken paa fullt volum. Hun sang med som om ingen andre skulle vaere i bilen. Hvis vi skulle si noe, maatte hun skru ned musikken. Det var forresten et utrolig hoeyt lydnivaa ogsaa paa den lokale bussen. Ingen reagerte paa at radioen var skrudd opp til 11...Plutselig stoppet jenta langs landeveien og tok to flasker som laa i bilen og kastet dem ut i gresset, foer hun kjoerte videre. Rekk opp haanda dere som tror hun brukte bilbelte! Vi likte musikken saa godt at hun viste oss kiosken i byen der vi fikk kjoept den. Vi hilste ogsaa paa moren hennes paa markedet paa vei til kiosken.

Barbados - Endelig var vannet saa krystallklart som jeg hadde forestilt meg. Vi tok lokalbussen til en herlig strand hvor (5 kroner) vi snorklet blant myriader av fisk og kjempeskilpadden Birger. Han hadde med seg minst 6 familiemedlemmer. Tenk aa svoemme ved siden av en skilpadde som er halvparten saa stor som deg...Store fisk svoemte under og over ...paddene og smaaspiste av skjellet.

Det er mange tegn paa at kristendommen lever paa oeyene. Mange kirker, mange kristne tekster i musikken. Men noen ganger lurer jeg litt...

Naa er det bare en dag til sjoes, 2 dager i Puerto Rico, en flyreise, og saa er vi hjemme igjen. (LP skal kikke litt paa New York i en uke.) Vi ses.

Krus-kamerater i Karibien

Andreas og Lars Petter er paa plass i Karibien.

Hittil: Puerto Rico, St. Maarten og Dominica.

Billek

Da vi var mindre hadde vi mange leker som gjorde bilturen morsommere: Telle farger, telle bilmerker, ikke minst skrive ned bilnummer. Hva med en billek også for dem som ikke er interesert i biler? Nemlig å telle BULKER! Du vil bli overrasket over hvor mange som kjører rundt med uforrettet sak. Dette er en lek for de hovmodige av oss. Andres problemer gir stor glede.