To Menn: Weather og Grizzly

Litt info om to av dagens kinopremiérer + en ukjent film.

Furet Værbitt


Weather Man
Regi: Gore Verbinsky (Pirates of the Caribbean)

Med: Nicholas Cage, Michael Caine, 'Billy' fra Ally McBeal, sutrende Hope Davies og to ganske ukjente barn.

Herlig sitat: "I am fast food."

Nicholas Cage viser seg fra sin lett dystre side som hul værmannkjendis. Han får smake kjendislivets bakside ved å konstant bli pepret med hurtigmat kastet fra bilvinduer. Vi kan kalle det 'drive-by-feeding'. Han er kassabel, et skall.

Men han bestemmer seg for å forsøke å få litt orden på livet sitt. Dette er ikke en slik film der han helt klarer det, men når du blir vant til den pessimistiske grunnstemningen i filmen, kan det hende du vil like den. Du lærer litt om bueskyting.

Andre filmer om desillusjonerte menn: Fight Club, Falling Down.


Underlige mennesker i vidunderlig natur

Grizzly Man




The White Diamond

Kan en mislykket skuespiller leve ”alene” blant Alaskas grizzlybjørner? (En stund). Kan en engelsk ingeniør utforske Amazonas tretopper med et spesialkonstruert luftskip? (På en god dag). Dette er to av de seneste invitasjonene inn i tyskeren Werner Herzogs dokumentarunivers.

Werner Herzog er en merkelig skrue. Han lager dokumentarer på sin særegne måte, 100% ironifrie og med liten kulhetsfaktur. Allikevel har han fått mye oppmerksomhet for sine ulike produkter. Han har blitt en aldri så liten kultfigur. Og de som så Wes Andersons Life Aquatic With Steve Zizzou kan se ham for seg i Bill Murrays drakt. Etter den opplevelsen er det derimot litt vanskelig å se Herzogs filmen uten å humre en god del.

Det er ikke det at det går langsomt. Det underlige er at Herzog ofte lar kameraet hvile 20 sekunder lenger på et intervjuobjekt enn nødvendig. Dermed oppstår en pinlig situasjon, både for intervjuobjekt og for publikum i salen. Denne opplevelsen har tydeligvis ikke Herzog selv. Kanskje forsøker han å vise et glimt bak masken til personene han portretterer når han lar kamera gå, at det er en slags ubevisst håndbak mellom den kunstige situasjonen kamera skaper og den virkeligheten han ønsker å skildre. Dessverre lykkes dette sjelden. Hvis man skal skildre virkeligheten, må man unngå lange, oppstilte intervjusekvenser og heller sette seg selv i skyggen som filmskaper, prøve å være en flue på veggen.

Dokumentarfilmen Grizzly Man følger en manns liv og død blant bjørner i Alaska. Filmen lykkes til tider fordi Herzog har hatt tilgang på hundrevis av timer med råmateriale filmet av hovedpersonen selv. Dette er interessant, men blir også pinlig i lengden. Vi kommer så tett på en manns skjebne at vi helst vil snu oss bort. Hovedperson Timothy Treadwell sier omtrent det samme til kamera i hvert kutt, men det er det absurde i prosjektet hans som er fascinerende. Hva kan få en mann til å tilbringe 13 somre midt blant ville og uforutsigbare rovdyr? Det indirekte psykologiske portrettet tar overhånd i seerens bevissthet der Treadwell ser inn inn i kameralinsen og forteller hvor farlig det er akkurat nå, at han kan stryke med hvert øyeblikk, og at han er der for å beskytte bjørnene fra snikskyttere. Denne mislykkede skuespilleren (han fikk nesten Woody Harrelsons rolle i Cheers) fant sin måte å uttrykke seg på ved hjelp av naturen og film. Resten av året dro han rundt på barneskoler og fortalte (gratis) om livet blant bjørner.

Herzog er glad i å bruke sin egen underlige tysk-amerikanske stemme som voice over. ”Plutzelig zer vi noe som griper vår oppmerksomhet”. Det kan bli trettende hvis det brukes for mye. I the White Diamond er dette tilfelle. Dessuten virker filmen litt tlifeldig og lite planlagt. Vi følger en litt emosjonell ingeniør på ekpedisjon til Guyana i Sør-Amerika med et nykonstruert luftskip (det blir beskrevet som en hvit diamant av en rastafarianer som er med som kjentmann). Forrige gang gikk det veldig galt, og hans kompanjong døde i en ulykke som blir gjenfortalt i løpet av filmen (selv om publikum ikke har noe forhold til det).

På tross av ulykken, er denne mannen så innstilt på å ta fatt på ny at han kaster seg ut i skipet uten å teste det skikkelig, med Herzog om bord. Det stinker litt amatør av det hele. Til syvende og sist blir det lite flyving, en god del ekspedisjonsintervjuer og ganske mye foss og fugler. Det beste ved filmen er sluttscenen der de ville fuglene styrter i samlet flokk ut av himmelen inn i sitt tilholdssted bak fossen.

Er de noe bra?

Grizzly Man er klart bedre enn The White Diamond, selv om den blir i lengste laget. Det er en fascinerende, intens og dypt tragisk film om å finne en mening med livet, uansett hvor absurd ens livsstil måtte virke på andre.

Andre filmer om bjørner:
Jean Jaques Annauds Bjørnen, lang og uten historie (den er en dokumentar). Jeg husker jeg måtte se John Lennons Imagine på kino rett etterpå bare for å riste den av meg. Men den er storslått og vi kommer tett innpå de enorme dyrene.

Brother Bear - helt motsatt: Flott historie, men ikke særlig nyttig for den bjørnefaktahungrige, denne animasjonfilmen fra Disney.