Tristan + Isolde

Regi: Kevin Reynolds
Med: James Franco, Sohpia Myles, Rufus Sewell.

Her er et godt eksempel på at man ikke alltid kan stole på anmelderne. 2 og 3 på terningen for denne deilige filmen? De takler kanskje ikke episk, følelsesladet melodrama, men når det gjøres bra skal det være lov å la seg rive med. Jeg måtte nettopp avbryte et forsøk på å se tenåringsversjonen av Othello hjemme fordi den var fullstendig latterlig. Her, derimot, ble jeg oppslukt.

Vi befinner oss i en epoke som er et svart hull for de fleste, i England etter Romertiden, men før Kong Arthur gjør sin inntreden. For en gangs skyld er irene de sterke, undertrykkerne - de utnytter at England er preget av stammefeider og kaos.

Legenden om Tristan og Isolde er ende fleste har hørt om, men de færreste egentlig vet noe om. Den er opprinnelig en keltisk myte, men spredte seg etter hvert til Europa der både franskmenn og tyskere skrev sin versjon. Noen lærere på min skole hevdet hardnakket at dette var en tysk historie - kanskje de bare hadde hørt om Wagners versjon fra 1865. Nei, dette handler om irene og engelskmenn og er spesielt interessant for historieelskere.

Allikevel er dette en allmengyldig film som taler til oss på tvers av århundrene om umulig kjærlighet, troskap, plikt og ære. Og de fleste (unntatt sure anmeldere) kan finne noe å like: Gutta får sin dose sverd og klubber-slossing og jentene får en kraftig dose romantikk. Det er til og med noe for kartografer: Noen herlige kart over de britiske øyer.

Kos deg og unngå for all del SLIPP JIMMY FRI. Jeg orker ikke å se den, men det er helt sikkert mer av den samme søpla som To TRØTTE TYPER: uten hjerte, uten story, uten mening.