Taffeltanker: Matprat

Etter mye gnål om Cui her og Cui her, var altså dagen kommet. Ikke det at jeg Cuidde meg for å prøve, altså. På tallerkenen foran meg lå det en kjøttbit med et lysebrunt, hardt skall og en klo stikkende ut. Det er den første maten jeg har spist som jeg kunne klø meg med samtidig.

Jeg skulle endelig smake marsvin, fjelldelikatessen her. (På en plakat i jungelbyen Misahualli sto følgende: “Ha en balansert diett”, og under var det bilde av en ku, en gris, et marsvin og en kanin. Folket i Ecuador blir ikke veggiser med det første.)

Det smakte salt. Og litt stramt. Det var kanskje ikke lurest at den første biten jeg tok var leveren. Nei, de får ha marsvinene sine for seg selv, tror jeg. Da heller maduro, stekt, søt banan eller plantain, som det også heter. Også nei til hvit maiskolbe med ost, vår gule er bedre. Men juicen her er storartet, selv om den alltid lages av en eller annen som heter Hugo. Det dukker stadig opp nye frukter som man aldri har hørt om og som de klarer å lage juice av.

Hvis du vil lese MER om Cui, blant annet "kirkecui", sjekk bloggen til Ingeborg: http://inki-mariposa.blogspot.com/