Taffeltanker: Ha det på Baños

Baños er en så liten by at vi gikk oss vill første kvelden, etter et deilig nattbad i varmekildene der, termales. Uten kart er jeg fullstendig lost. Jeg er et levende bevis på at menneskers naturlige instinkt når de er uten faste holdepunkter, er å gå i ring. Jeg gjorde det en gang i skogen ikke langt fra E6. En annen gang løp jeg turorientering og havnet UTENFOR kartet. Plutselig sto jeg midt i en skogkledt ås og skuet utover vidder jeg aldri hadde sett før. Så jeg gjorde det eneste fornuftige: Satte meg ned og gråt.

Det ble ikke så mange tårer denne kvelden i Baños, men det var starten på en liten kjærlighetsaffære med den deiligste byen i Ecuador. Den er passe turistisk, har flerfoldige tilbud (rafting, rapellering ned fosser, klatring, riding, 4-hjulere osv) og passe avslappet. Varmekildene er fulle av lokale og turister, de koster 2 dollar (3 om kvelden), med basseng i forskjellige temperaturer, fra varmt nok til kaldt nok. Ingen svømming, her skal vannet gjøre jobben.

Utsikt til Baños, på vei oppover fjellsiden.

Huset i treet, på 2600 moh.

De siste dagene har jeg følt meg som Pinocchio, etter en dobbelkombo med 5 timers fjelltur (stigning på 800 m) med påfølgende ridning dagen etter. Jeg fikk John TRAVolta, men han galopperte litt også. I 2 x 5 sekunder. Men for en deilig følelse. Sekken jeg hadde kjøpt ga seg nytelsen i vold så fullstendig at den ene remmen røk av glede. Bernt Andreas, broren til Ingeborg, mitt ekstremturreisefølge, trasket bak på George Bush. Jeg tipper det var junior, for den var litt lang i maska.

Ridings

All denne aktiviteten gjorde oppstigningen til Chimborazo, Ecuadors høyeste fjell, noen dager senere, ekstra pinefull. Men vi kom oss opp til 5000 meter, i snø og tåke, på et vis. Dobbelt så høyt som Norge. Og bare en av oss ble høydesyk… Hvert skritt oppover var en kraftanstrengelse, men nedover spratt vi som de fjellgeitene vi er. Det som var litt overraskende var at vi så ut som tyttebær i ansiktet på hotellrommet (heldigvis valgte vi ikke å overnatte på den spartanske turisthytta der oppe i kulden). Det eneste som ikke var tildekket, var litt av ansiktene våre. Det snødde. Det var en del tåke. Men som likevel virker det i etterkant som en idé å smøre seg litt, med den solkremen som lå i sekken og koste seg.

Jeg fikk en luftig sykkeltur ned fra fjellet også, 4 mil med nedover, og siden jeg fikk utdelt hjelm og albuebeskyttere, var det bare å gi jernet nedover, forbi vicuñas (brunhvite llamaer som lever i høyden, Ecuadors reinsdyr), alpakkaer (fetter’n til lamaen) og lamaer, sorte griser, hester, esler, kuer, men ingen Cui. (Leste du forrige innlegg?)