Mission Impossible III

Først en uvanlig gladhendelse: Da jeg syklet hjem fra jobb i dag, mistet en bil bensinlokket idet den svingte ut fra bensinstasjonen. Normalt har jeg lite til overs for bilister av noe slag, men spontant plukket jeg opp lokket og klarte å ta igjen bilen i første lyskryss. Der banket jeg på ruta og overrakte det til en perpleks middelaldrende dame.

Og så, dagens film:

Glasskår og smell-bonboner



Mission Impossible III
Med: Tom Cruise, Phillip Seymour Hoffman, Ving Rhames

Tom Cruise digger glass som knuser. Spesielt liker han å være den direkte årsaken til knusingen gjennom å hoppe gjennom forskjellige blanke flater. Denne gangen får til og med andre på teamet hans del i moroa.

Mission Impossible III er en storfilm på samme måte som en kjempestor potetgullpose er stor mat. Det er mye av det du får, men det er kanskje ikke så innholds- eller næringsrikt. Filmen er designet for å få alle til å se den. Ta for eksempel teamet til Cruise: Det består av en afro-amerikaner, en asiatisk amerikaner og en engelskmann i tillegg til sjefen sjøl. Det er litt som idol. Alle kan heie på sin favoritt.

Phillip Seymour Hoffman koser seg nok som skikkelig slemming, men han har nok hatt større utfordringer.

Det som irriterer litt er følelsen av å ha sett dette før. Klisjeene er på plass i rikt monn. På toppen av alle standardklisjeene får vi kidnapping av intetanende kjærester med påfølgende sutring. Det blir for utvannet.

Se den hvis du må, men jeg anbefaler det ikke.

Sosialt Samvær: B-kurs. Leksjon #1 - Kinobesøk

INNLEDNING:
Vi var på Gründerløkkas billige og gode restaurant EAST for å fylle magen for noen dager siden, men en dame okkuperte 3 seter i det trange lokalet. Vi 3 prøvde å presse oss sammen på ett sete av den lange (ikke lange nok) benken, mens hun surt flyttet seg 3 centimeter til siden. Hun ga uttrykk for sin misbilligelse til en ukjent (like sur?) venn på telefonen. Innehaveren kom til sist over og ba henne (og avisen) flytte seg ytterligere litt til høyre. Hun ble enda surere og mumlet noe om at hun prøvde å spise.

Vel, noen mennesker burde tenke seg litt om før de forlater hjemmene sine, men de er selvfølgelig de siste til å gjøre nettopp det. Derfor lanserer vi nå et B-Kurs i Sosialt Samvær etter å ha kommet til konklusjonen at man trenger sertifikat for å få lov til å frekventere de mest befolkede områdene av offentlig grunn. Her kommer

Leksjon #1: Kinobesøk

1. Ikke snakk til sidemannen under filmen. Når reklamen er over og filmselskapets Logo vises på skjermen, er munnen lukket. Det er lov å le og gråte som en reaksjon på det man ser.

2. Godteri. Hvis du har med godteri som er innpakket i materiale som lager mye knirkelyd, må du åpne opp pakken FØR filmen starter. Dermed slipper du å kave i mørket og du forstyrrer ikke andre i 10 minutter med lyder.

3. Mobil. Skal slås av når du går inn i salen.

4. Sko. Ikke ta av deg på beina hvis du er litt usikker på føttenes odorøse tilstand. (Et lurt triks hvis man absolutt må lufte lankene litt, er å legge jakka over skoene. Det er nemlig de som lukter. Men ikke si du har fått dette fra meg.)

5. Sykdom. Er du forkjølet? Hvor mange ganger hoster/nyser/blåser du nesa på en halvtime? Hvis tallet overgår fingrene på en hånd, bør du holde deg hjemme. Ha litt respekt for det offentlige rom. Er du ofte forkjølet eller plaget med allergier? Kjøp en prosjektor.

6. Utgang. Ikke snakk høyt om hendelser fra filmen når du går ut. Kanskje noen som er på vei inn ikke har lyst til å høre at "Bruce var jo død selv" eller "Hvem hadde trodd at Darth Vader var faren til Luke Skywalker!" (Unnskyld til Simpsons for lån av den siste.)

Dette var dagens leksjon.
Prøv dette neste gang du er i en Cinematograf.
Og klin til dem som bryter med rådene.
Eller gi dem URL til denne siden, så de også får en sjanse til å bli sosiale vesener.

Tristan + Isolde

Regi: Kevin Reynolds
Med: James Franco, Sohpia Myles, Rufus Sewell.

Her er et godt eksempel på at man ikke alltid kan stole på anmelderne. 2 og 3 på terningen for denne deilige filmen? De takler kanskje ikke episk, følelsesladet melodrama, men når det gjøres bra skal det være lov å la seg rive med. Jeg måtte nettopp avbryte et forsøk på å se tenåringsversjonen av Othello hjemme fordi den var fullstendig latterlig. Her, derimot, ble jeg oppslukt.

Vi befinner oss i en epoke som er et svart hull for de fleste, i England etter Romertiden, men før Kong Arthur gjør sin inntreden. For en gangs skyld er irene de sterke, undertrykkerne - de utnytter at England er preget av stammefeider og kaos.

Legenden om Tristan og Isolde er ende fleste har hørt om, men de færreste egentlig vet noe om. Den er opprinnelig en keltisk myte, men spredte seg etter hvert til Europa der både franskmenn og tyskere skrev sin versjon. Noen lærere på min skole hevdet hardnakket at dette var en tysk historie - kanskje de bare hadde hørt om Wagners versjon fra 1865. Nei, dette handler om irene og engelskmenn og er spesielt interessant for historieelskere.

Allikevel er dette en allmengyldig film som taler til oss på tvers av århundrene om umulig kjærlighet, troskap, plikt og ære. Og de fleste (unntatt sure anmeldere) kan finne noe å like: Gutta får sin dose sverd og klubber-slossing og jentene får en kraftig dose romantikk. Det er til og med noe for kartografer: Noen herlige kart over de britiske øyer.

Kos deg og unngå for all del SLIPP JIMMY FRI. Jeg orker ikke å se den, men det er helt sikkert mer av den samme søpla som To TRØTTE TYPER: uten hjerte, uten story, uten mening.