To Menn: Weather og Grizzly

Litt info om to av dagens kinopremiérer + en ukjent film.

Furet Værbitt


Weather Man
Regi: Gore Verbinsky (Pirates of the Caribbean)

Med: Nicholas Cage, Michael Caine, 'Billy' fra Ally McBeal, sutrende Hope Davies og to ganske ukjente barn.

Herlig sitat: "I am fast food."

Nicholas Cage viser seg fra sin lett dystre side som hul værmannkjendis. Han får smake kjendislivets bakside ved å konstant bli pepret med hurtigmat kastet fra bilvinduer. Vi kan kalle det 'drive-by-feeding'. Han er kassabel, et skall.

Men han bestemmer seg for å forsøke å få litt orden på livet sitt. Dette er ikke en slik film der han helt klarer det, men når du blir vant til den pessimistiske grunnstemningen i filmen, kan det hende du vil like den. Du lærer litt om bueskyting.

Andre filmer om desillusjonerte menn: Fight Club, Falling Down.


Underlige mennesker i vidunderlig natur

Grizzly Man




The White Diamond

Kan en mislykket skuespiller leve ”alene” blant Alaskas grizzlybjørner? (En stund). Kan en engelsk ingeniør utforske Amazonas tretopper med et spesialkonstruert luftskip? (På en god dag). Dette er to av de seneste invitasjonene inn i tyskeren Werner Herzogs dokumentarunivers.

Werner Herzog er en merkelig skrue. Han lager dokumentarer på sin særegne måte, 100% ironifrie og med liten kulhetsfaktur. Allikevel har han fått mye oppmerksomhet for sine ulike produkter. Han har blitt en aldri så liten kultfigur. Og de som så Wes Andersons Life Aquatic With Steve Zizzou kan se ham for seg i Bill Murrays drakt. Etter den opplevelsen er det derimot litt vanskelig å se Herzogs filmen uten å humre en god del.

Det er ikke det at det går langsomt. Det underlige er at Herzog ofte lar kameraet hvile 20 sekunder lenger på et intervjuobjekt enn nødvendig. Dermed oppstår en pinlig situasjon, både for intervjuobjekt og for publikum i salen. Denne opplevelsen har tydeligvis ikke Herzog selv. Kanskje forsøker han å vise et glimt bak masken til personene han portretterer når han lar kamera gå, at det er en slags ubevisst håndbak mellom den kunstige situasjonen kamera skaper og den virkeligheten han ønsker å skildre. Dessverre lykkes dette sjelden. Hvis man skal skildre virkeligheten, må man unngå lange, oppstilte intervjusekvenser og heller sette seg selv i skyggen som filmskaper, prøve å være en flue på veggen.

Dokumentarfilmen Grizzly Man følger en manns liv og død blant bjørner i Alaska. Filmen lykkes til tider fordi Herzog har hatt tilgang på hundrevis av timer med råmateriale filmet av hovedpersonen selv. Dette er interessant, men blir også pinlig i lengden. Vi kommer så tett på en manns skjebne at vi helst vil snu oss bort. Hovedperson Timothy Treadwell sier omtrent det samme til kamera i hvert kutt, men det er det absurde i prosjektet hans som er fascinerende. Hva kan få en mann til å tilbringe 13 somre midt blant ville og uforutsigbare rovdyr? Det indirekte psykologiske portrettet tar overhånd i seerens bevissthet der Treadwell ser inn inn i kameralinsen og forteller hvor farlig det er akkurat nå, at han kan stryke med hvert øyeblikk, og at han er der for å beskytte bjørnene fra snikskyttere. Denne mislykkede skuespilleren (han fikk nesten Woody Harrelsons rolle i Cheers) fant sin måte å uttrykke seg på ved hjelp av naturen og film. Resten av året dro han rundt på barneskoler og fortalte (gratis) om livet blant bjørner.

Herzog er glad i å bruke sin egen underlige tysk-amerikanske stemme som voice over. ”Plutzelig zer vi noe som griper vår oppmerksomhet”. Det kan bli trettende hvis det brukes for mye. I the White Diamond er dette tilfelle. Dessuten virker filmen litt tlifeldig og lite planlagt. Vi følger en litt emosjonell ingeniør på ekpedisjon til Guyana i Sør-Amerika med et nykonstruert luftskip (det blir beskrevet som en hvit diamant av en rastafarianer som er med som kjentmann). Forrige gang gikk det veldig galt, og hans kompanjong døde i en ulykke som blir gjenfortalt i løpet av filmen (selv om publikum ikke har noe forhold til det).

På tross av ulykken, er denne mannen så innstilt på å ta fatt på ny at han kaster seg ut i skipet uten å teste det skikkelig, med Herzog om bord. Det stinker litt amatør av det hele. Til syvende og sist blir det lite flyving, en god del ekspedisjonsintervjuer og ganske mye foss og fugler. Det beste ved filmen er sluttscenen der de ville fuglene styrter i samlet flokk ut av himmelen inn i sitt tilholdssted bak fossen.

Er de noe bra?

Grizzly Man er klart bedre enn The White Diamond, selv om den blir i lengste laget. Det er en fascinerende, intens og dypt tragisk film om å finne en mening med livet, uansett hvor absurd ens livsstil måtte virke på andre.

Andre filmer om bjørner:
Jean Jaques Annauds Bjørnen, lang og uten historie (den er en dokumentar). Jeg husker jeg måtte se John Lennons Imagine på kino rett etterpå bare for å riste den av meg. Men den er storslått og vi kommer tett innpå de enorme dyrene.

Brother Bear - helt motsatt: Flott historie, men ikke særlig nyttig for den bjørnefaktahungrige, denne animasjonfilmen fra Disney.

Storfamilien på pappas side

I dag var det stor familiesamlig hos Kristiansen-familien, og alle inviterte (- 1, Trude Maries Marius) dukket opp. Min søster Birgitte annonserte bryllup i Jordan til høsten, så da ble det nok av bekymrede hoder.
Men i dag, et lite bilde av mi famiglia...

Istid 2

Istid 2

Selv om oppfølgere ofte er svake filmer, har de mange fortrinn fremfor originale filmer. To ting er særlig viktige: 1) De har en fanskare som venter spent på filmen og som sannsynligvis vil bidra til at det blir laget enda en oppfølger. 2) Miljøet og figurene er allerede grundig etablert i originalen, slik at lite tid behøver å gå til spille i introduksjonsdelen av oppfølgeren. Derfor er starten på Ice Age 2 skuffende. Det skjer lite de første 15 minuttene; dyrene plasker litt rundt i den smeltende isen og det irriterende dovendyret (stemmelagt av Bergens-komiker Dagfinn Lyngbø) lirer av seg mange uforståelige blødmer og ablegøyer. Og hvorfor skal han på død og liv synge mens de vandrer og de andre kjefter – Shrek var først, ikke kopier mer, vær så snill!

La meg like godt dvele litt ved svakhet nummer to med en gang. Det er umulig å forstå det Lyngbø sier! Det kan jo hende at det er morsomt, til og med. Enten har denne anmelderen for mye voks i øra, eller så var det ikke en genistrek å gi et dyr med flere talefeil til en komiker fra Vestlandet. Der har de jo nok opprinnelige talefeil om ikke dette skal overdrives med vilje (Til red: har blekka distribusjon i Bergens-området?)

Ser man bort ifra disse to svakhetene, er Ice Age 2 en storartet tegnefilm på de fleste måter. Gjengen fra den første filmen er tilbake, og knytter seg sammen både gjennom farer og gjensidig irritasjon. Mammuten, sabeltigeren og det ovenfor omtalte dovendyret får denne gangen selskap av en 100 tonns pungrotte (ikke spør) og de to rampete brødrene hennes. Istiden går mot slutten og de enorme ismassene er i ferd med å smelte og oversvømme hele dalen alle dyrene befinner seg i. De begir seg ut på vandring etter redningen i form av en diger barkebåt som ligger som en annen Noas Ark på toppen av en klippe. I naturen lurer farer overalt: Monsterfisker i havet, kalvende is og frådende vannmasser og ikke minst gribber som sikler etter mat. Ett av filmens høydepunkt er det absurde musikalnummeret, det eneste i filmen, der gribbene slår ut vingene og utfolder sin sydende lengsel i sang og dans.

Det lille ekornet er også tilbake i utallige sekvenser og byr på mye moro av gammel klassisk tegnefilmklasse der ulykke følger ulykke. Når han til sist uvitende får en sentral rolle i hovedhandlingen, er han ikke lenger bare comic relief, men en liten frelser som fortjener himmelnøtta han får øye på innenfor perleporten.

Når det gjelder de andre norske stemmene, er Linn Skåber deilig å høre på. Klar og tydelig. Otto Jespersen er litt laidback, men når vi tenker på Ray Romano i den amerikanske versjonen, er ikke forskjellen stor. Godkjent.

Filmen er dramatisk og spennende og fartsfylt – i de mest intense scenene er det vanskelig selv for voksne å ikke la seg rive med. Dette kan altså bli litt i overkant spennende for de aller minste. Sett som helhet kan vi si at spenningen er det sentrale grunnfjellet og humoren det ytre laget. På toppen av det hele kommer litt romantikk og vennskap.


Er den noe bra?

Bortsett fra en treg åpning og et uforståelig dovendyr, er dette en film med mye spenning, ganske mye humor og litt romantikk. Du kommer til å kose deg.

The four faces of Norway

Til ære for alle lesere kommer her den første i en rekke karikaturtegninger fra kunstneren Solvej S. Todd. Denne handler om hvordan de fleste nordmenn ser ut til hverdags - sett med nye øyne:

Påskemorgen slukker sorgen!

I dag er det den største og viktigste dagen i året for alle som kaller seg kristne. Dødens makt er brutt!

Her er noen herlige påskesanger:

Easter Song - Keith Green (Også sunget av Glad)
Påskemorgen slukker sorgen
Dine hender er fulle av blomster
Deg være ære

God påske!

Best of 2005 - filmer

Høydepunkter fra 2005

Litt over 200 filmer hadde premiere på norske kinoer i 2005. Det blir mange timer i kinosetet, og ikke en gang den meste inngrodde anmelder klarer å få med seg alle. Uansett: Her kommer mine 10 favoritter fra kinoåret som gikk – et variert utvalg som kanskje utelater en del av de store favorittene. Men sånn er livet.

The Life Aquatic with Steve Zizzou
En hjertelig parodi på Werner Herzogs dokumentarfilm-familie og samtidig så sær at bare de som holder ut gjennom hele vil bli innviet i filmens underfundige verden. Morsommere hver gang man ser den.

Kung Fu Hustle
Stephen Chow går fra fotball-kung fu (Shaolin Soccer) til overlesset mafia-kung fu-komedie. Så mye oppfinnsomhet at det er nok til en trilogi. Samtidig er filmen trygt forankret i romantisk komedie-genren. En guttefilm gutta kan ta med seg dama på.

Oldboy
En koreansk kraftkar i Tarantino-stil som både leker med publikum og hovedpersonen. Et skikkelig Seven-spark i magen på slutten også.

King Kong
Peter Jackson fortsetter der han slapp med eventyrlig action koblet med kunstnerisk spekulasjon rundt menneskets ond- og dårskap. Ingen over, ingen ved siden.

Crash
Årets drama-film. Mosaikk av mennesker i LA som alle møter rasisme og takler det på ulike måter. Matt Dillon er stor i krevende birolle.

Spanglish
Oversett komedie med Adam Sandler i normalt stemmeleie som mesterkokk som forelsker seg i sin mexikanske hushjelp. Perfekt matchet av overklassekone Tea Leoni og Paz Vega.

The Yes Men
Dokumentar om unge, samfunnskritiske smartinger som peker nese til det etablerte i rollen som WTO-forelesere der de gir passive konferanse-deltakere sin versjon av WTOs budskap.

The Grand Voyage
Muslimsk road movie om far og opprørsk sønn på pilgrimsreise til Mekka – en lang biltur gjennom Europas land, kulturer, mennesker og religioner. Filmen ble vist på Film fra Sør.

Hotel Rwanda
Om et av de verste folkemordene i vår historie og en mann som gjorde det han kunne for å redde de han kunne.

The Woodsman
Nyansert drama om en pedofil mann som har sonet sin straff og skal prøve å starte et nytt liv utenfor murene.

Og for dere som har lyst til å lese en laaang, subjektiv, men grundig gjennomgang av filmåret som var, med en del overraskelser, ta en kikk på dette: Moriartys best of 2005.

Filmanmeldelser

Siden juni -05 har jeg skrevet filmanmeldelser for Filmavisen, den tynne, glossy blekka du får gratis på kinoer, i hvert fall i Oslo. Nå drøyer det litt med utgivelsen, så jeg benytter sjansen til å publisere videre her. Kos deg og gi gjerne respons så det blir litt temperatur.