Ha det på Baños

Baños er en så liten by at vi gikk oss vill første kvelden, etter et deilig nattbad i varmekildene der, termales. Uten kart er jeg fullstendig lost. Jeg er et levende bevis på at menneskers naturlige instinkt når de er uten faste holdepunkter, er å gå i ring. Jeg gjorde det en gang i skogen ikke langt fra E6. En annen gang løp jeg turorientering og havnet UTENFOR kartet. Plutselig sto jeg midt i en skogkledt ås og skuet utover vidder jeg aldri hadde sett før. Så jeg gjorde det eneste fornuftige: Satte meg ned og gråt.


Det ble ikke så mange tårer denne kvelden i Baños, men det var starten på en liten kjærlighetsaffære med den deiligste byen i Ecuador. Den er passe turistisk, har flerfoldige tilbud (rafting, rapellering ned fosser, klatring, riding, 4-hjulere osv) og passe avslappet. Varmekildene er fulle av lokale og turister, de koster 2 dollar (3 om kvelden), med basseng i forskjellige temperaturer, fra varmt nok til kaldt nok. Ingen svømming, her skal vannet gjøre jobben.


           Utsikt til Baños, på vei oppover fjellsiden.


     Huset i treet, på 2600 moh.

De siste dagene har jeg følt meg som Pinocchio, etter en dobbelkombo med 5 timers fjelltur (stigning på 800 m) med påfølgende ridning dagen etter. Jeg fikk John TRAVolta, men han galopperte litt også. I 2 x 5 sekunder. Men for en deilig følelse. Sekken jeg hadde kjøpt ga seg nytelsen i vold så fullstendig at den ene remmen røk av glede. Bernt Andreas, broren til Ingeborg, mitt ekstremturreisefølge, trasket bak på George Bush. Jeg tipper det var junior, for den var litt lang i maska.


            Ridings

All denne aktiviteten gjorde oppstigningen til Chimborazo, Ecuadors høyeste fjell, noen dager senere, ekstra pinefull. Men vi kom oss opp til 5000 meter, i snø og tåke, på et vis. Dobbelt så høyt som Norge. Og bare en av oss ble høydesyk… Hvert skritt oppover var en kraftanstrengelse, men nedover spratt vi som de fjellgeitene vi er. Det som var litt overraskende var at vi så ut som tyttebær i ansiktet på hotellrommet (heldigvis valgte vi ikke å overnatte på den spartanske turisthytta der oppe i kulden). Det eneste som ikke var tildekket, var litt av ansiktene våre. Det snødde. Det var en del tåke. Men som likevel virker det i etterkant som en idé å smøre seg litt, med den solkremen som lå i sekken og koste seg.

Jeg fikk en luftig sykkeltur ned fra fjellet også, 4 mil med nedover, og siden jeg fikk utdelt hjelm og albuebeskyttere, var det bare å gi jernet nedover, forbi vicuñas (brunhvite llamaer som lever i høyden, Ecuadors reinsdyr), alpakkaer (fetter’n til lamaen) og lamaer, sorte griser, hester, esler, kuer, men ingen Cui. (Leste du forrige innlegg?)

                                                På 5000 moh.

                                                     Bernt Andreas på 5001 moh.

         Det nærmeste jeg noen gang vil komme et Sydpolbilde.



    Vicuña - blir ikke høydesyk.

      Du store Beatles-Alpakka.

Matprat

Etter mye gnål om Cui her og Cui her, var altså dagen kommet. Ikke det at jeg Cuidde meg for å prøve, altså. På tallerkenen foran meg lå det en kjøttbit med et lysebrunt, hardt skall og en klo stikkende ut. Det er den første maten jeg har spist som jeg kunne klø meg med samtidig.


Jeg skulle endelig smake marsvin, fjelldelikatessen her. (På en plakat i jungelbyen Misahualli sto følgende: “Ha en balansert diett”, og under var det bilde av en ku, en gris, et marsvin og en kanin. Folket i Ecuador blir ikke veggiser med det første.)

Det smakte salt. Og litt stramt. Det var kanskje ikke lurest at den første biten jeg tok var leveren. Nei, de får ha marsvinene sine for seg selv, tror jeg. Da heller maduro, stekt, søt banan eller plantain, som det også heter. Også nei til hvit maiskolbe med ost, vår gule er bedre. Men juicen her er storartet, selv om den alltid lages av en eller annen som heter Hugo. Det dukker stadig opp nye frukter som man aldri har hørt om og som de klarer å lage juice av.

Hvis du vil lese MER om Cui, blant annet "kirkecui", sjekk bloggen til Ingeborg: http://inki-mariposa.blogspot.com/

Søte maduro

                                                 Oppskrytt mais
 

Super Suppe

En porsjon til 30 kr. som kan mette en hel landsby av norske pensjonister på La Manga.

Ecuador

Selv ikke en uke på farten i Ecuador kan forberede deg på møtet med regneskogen, Orienten, el Mythos Oriente, det mytiske landet i øst. På veien til det ukjente, selv for de fleste ecuadorianere, må du krysse grønnkledte Andesfjell, passere aktive vulkaner som kjederøyker, og komme ned på den andre siden, innover innover til du føler varmen legger seg som en kokong rundt deg og konserten fra gresshopper og andre insekter minner om femti symfoniorkestre som stemmer instrumentene sine samtidig.

Vi var en merkelig gjeng som slo oss ned på Banana Lodge i byen Misuahalli på grensen til jungelen, med aper i fri dressur på torget og gutter med slanger om halsen som lot oss prøve for en dollar: To tannleger fra byrået tre tannleger, selv om de egentlig er fire, en tangoDJ rett fra en allnighter i Bergen, en eneste kvinne til å holde orden, en hallelujapastor, en speidergutt og maratonløper på 47 fra fjellene og en altetende og letthaltende sjåfør med juletrebelysning overalt i bilen sin.

Dessuten to stykk hjemmelagde katamaranbåter som ingen hadde prøvd i jungelen før.

Det gikk bra.

Vi fikk en skikkelig jungel- og elvedag med stryk, indianerdans i mørket, en redningssentral for etterlatte jungeldyr, padling og strømberegning, sol, regn, regn, regn. Vi fikk regn. Vi fikk en god vandring til en foss, ned stiger og over glatte steiner, med sommerfugler på alle kanter.

Vi spiste al muerzo, dagens lunsj, med suppe og liten hovedrett, hvis du er heldig, og juice av tretomat, naranjilla, maracuja eller mer kjente frukter.

Og vi sov en natt ute, oppå båtene, surret sammen med oppskåret bambus, med myggnetting rundt. Dessverre ble det lavvann så vi endte opp på stranda, med det sterke lyset fra strandpromenaden i øynene og diskotekglam i bakgrunnen. Vi ble de gale utlendigene. Når vi kommer tilbake om ti år vil de innfødte fortsatt huske gærningene som sov på stranda.

Neste gang: Banos, ikke pålegget, men Baños, Banjos, en by med mange muligheter som morsomt nok også betyr det samme som toalett eller bad på spanjol.

Papegøy med jungelblomster